Påske 2010

Min venn katolikken hater Langfredag. Jeg skvatt da jeg leste e-posten der det sto. Tenkte plutselig at jeg ikke er aleine om at påskehøytiden sniker seg inn i systemet selv om jeg ikke alltid tar den så høytidelig.

Grete Refsums krusifiks-kunst i Mariakirka, Gran (www.refsum.no)

For eksempel var jeg ikke på Palmesøndagsgudstjeneste i dag. Jeg hadde bedre ting fore. Jeg befant meg i et rom stint av noe som godt kan kalles religiøs hengivenhet: Et verksted i grensesprengende broderi (!)
Der dyktige kunstnere er på ferde, er jeg ofte nærmere mitt fundament av tro enn der hvor kirkesamfunnet mitt møtes og praktiserer. Likevel stakk det i meg da jeg hørte et Hosianna-rop rett utafor veggen der vi var. Folka mine er der ute! Det gikk en gudstjenesteflokk forbi S-laget på vei til Nikolai-kirken, og noen hadde mot nok til å rope det gamle ropet høyt ut i tåka.

Da er det ei lita jente et sted som roper ‘Sossianna!’ hun også. Hun har kanskje tegna og klippa til palmegreiner og fyker rundt i en møtesal på påskeleir på Rauland på 80-tallet en gang. Slikt setter spor.

Søla surkler rundt beina, snøen er skitten og veikantene søplete og jeg er sliten av et jobbtempo som har tatt seg ubønnhørlig opp de siste ukene. Kort sagt: mars måned er ikke til å ta feil av. Lyset er plutselig så skarpt at det nesten skjærer, men ingen planter har brutt igjennom ennå. Guttungen maler egg i barnehagen og noen roper Hosianna ute i Granavoll-søla og jeg oppdager at jeg er på vei til Jerusalem igjen.

Kan jeg huske en påske uten at noe har tumla voldsomt rundt inni? År etter år tenker jeg når påska kommer: Åh, så skal vi igjennom igjen… Over terskelen – ut av sørpa – vaske øynene for lyset. De vanvittige fortellingene.
Jeg går ikke i sekk og aske og gråter gjennom den stille uke. Visst har det vært påske med sol i fjeset og appelsinsmak i munnen – på begge sider av selveste påskemorgen. Det nytter ikke å stemme sinnet til «riktige» følelser for hver dag av påskedramaet. Som regel får jeg med meg minst én gudstjeneste eller kirkekulturell begivenhet i påska (har mange minner om å grine når barna fyller Moa-kirka i Spjelkavik meg påskeliljer!), men poenget er ikke å følge «løypa» til punkt og prikke.
Det er mer sånn at en viss fortelling om liv og død har fulgt meg gjennom livet rundt akkurat denne tida på året. Som om selve kroppen synger med kirkas sanger spesielt nå mens grønnfargen ligger og rumler under bakken. Påska er en slags kløe. En forventning om gjennombrudd.

Dette er også tida for viktige søknadssvar fra de myndigheter som bestemmer hvilke kunstnere som får rammevilkår til å kunne være kunstnere. I år fikk en nær kollega Det Gode Budskap: Statens arbeidsstipend!

For noen er det sikkert pussig å sammenstille slike ting med påsketanker, men for meg er det kort vei. Mens vårspirene kravler under jorda er det masser av faktorer som er inne og styrer hva som skal få levekår og hva som ikke får det. Det er lett å en rå bransje å tenke at «alt handler om meg (og mine prestasjoner)». Det er likevel litt for enkelt. Enhver gartner veit at det ikke er nok at spira er god – noe godt skal komme utenfra også.
Palmehelga 2010 handler for meg om hva slags vekster som er skjøre og trenger beskyttelse, og hvilke som sprenger seg fram, samme hva. Dette er ikke så luftig som det virker. Bak de brun-grønne metaforene skjuler det seg beinharde hverdagsvalg av helt praktisk art.

Jeg kunne godt ha vært med Hosianna-flokken idag. Påske er ikke godt som idividuelt prosjekt. Kirkas påske er en befriende kontrast til det som ofte preger kunstens individ-sentrerte talemåter. Jeg kan godt ta imot en påminnelse fra nåde-korset:

Det er ikke deg alt kommer an på. Noe kommer utenfra. Noen kamper er tatt for deg.

Hus og Heim

En ikke helt uvanlig jobb for marg&bein:

Jeg kommer inn en stor tung dør. Kanskje har et vennlig menneske som jeg har e-postveksla med hilst meg velkommen. Jeg har med meg noen klær, litt mat, litt sminke og notatsaker i sekken min. Ser meg straks omkring. Suger inn proporsjonene i rommet, farger, lys, lyd – opplevelse av avstand, nærhet. Midtgangen registrerer jeg fort. Teppe, tregulv eller fliser? Hvor bastante er benkene her? Hvor mye rom mellom benker og trapp? Hvor lang vei inn til alter og altertavle eller glassmaleri? Hvor tungt veier prekestolen i rommet? Hvor er døpefonten? Jeg legger fra meg veske og yttertøy i en benk. Føler meg fremmed og helt hjemme. Elsker blandningen av rutine og frisk nysgjerrighet.

Så går jeg kanskje. Rister av meg reisekroppen, og åpner opp dansekroppen. Snuser omgivelsene inn ved hjelp av hud og muskler. Slipper farten til – feie opp og ned midtgang, teste diagonaler fra innerst ved alteret, ned trapp, ut mot et publikum som ikke ennå er der. Teste fornemmelsen av midten – alltid den sterke aksen mellom alter og inngang/utgang. Åpne øynene, feste føttene, la ryggen vokse.
Oppreist. Innrammet.

Sakrament og Sandpapir med Solveig Styve Holte i Kongsberg kirke 2009

Langsom gange. Lavt tyngdepunkt. Fotsålene enda dypere ned i teppe, treverk eller stein. Kjenne forbindelsene sterkt fra underlag opp gjennom kroppen, ut i fingertupper, isse og blikk. Og den andre veien: Størrelsen av rommet – himmelretninger og blikkretninger strømmer gjennom og rundt meg. Spiller organisten nå? Kan godt være. Kanskje Allain eller Bach – eller Messiaen? Kraften i instrumentet. Tenk å ha fullmakt fra folket til å lage så mye lyd: Midt i kirketiden. Med barn tilstede!
Tenk den dagen kunne gå like greit å fylle rommet med bevegelse som med lyd!

Jeg ser for meg menneskene som ikke er der ennå. At de kjenner disse benkene bedre enn jeg gjør. At de har sett og hørt ting i dette rommet jeg veit lite om. Men jeg gjetter: Små barn i lange hvite kjoler. Stivpyntede par. Bunader. Mørkt kledde mennesker og tung musikk. Salmesang. Nattverdgang. Konserter.

Jeg risser opp løypene mine mellom hindringer og symbolbærende interiør. Har sjelden fiks ferdige trinn, men veltygde ideer og en kropp som sitrer av møtet mellom musikk, rom, bevegelsesidé og tematikk. Nerver. Dette inderlige ønsket om å treffe. Jeg veit hvor trist jeg blir hvis øyeblikket blir for svakt. At det ikke ligner noe annet når det fungerer. Gjennom den gode oppvarmingen, utforskingen av rommet, samtalen med arrangør og/eller musiker og forventningen om et møte med publikum – inni alt dette drømmer jeg om nærværet i øyeblikket når alt er der. Folk. Musikk. Rom. Jeg.

Gud?

Jeg er blyg. Tror ikke min fromhet eller tro er interessant for andre i min dans. Jeg danser ikke min egen bønn. Danser mer hos Gud enn for Gud. Kan iallefall ikke danse om Gud. «Det går ikke an å spille et symbol» sier mine Stanislavskij-utdannede skuespillerkolleger. Men symboler oppstår for dem som kjenner dem og leter etter dem. Og det går an å danse et rom. Kirkerommet er min partner. Med alle sine Gudeprojeksjoner på kjøpet. De har jeg begrensa kontroll over. Noen ser Gud overalt. Andre ser arkitektur. Eller hører musikk. Eller ser om jeg er «flink» til å danse.

Jeg er ikke spesielt flink, men jeg beveger meg – og veit hva jeg gjør. Det er ikke engang så viktig å danse (- hvor enn grensen måtte gå mellom dans og ikke-dans). Det viktige for meg er å være der. Å utgjøre en bevegelse mellom den enkeltes blikk, rommet og de assosiasjonene som måtte finne rom her. Det er eksistensielt.

Jeg hadde neppe fortsatt å være i kirka om jeg ikke dansa der. Jeg hadde neppe dansa i det hele tatt om ikke kirkens folk i sin tid ba meg om å gjøre det. I slike rom.

Skulle jeg «be om lov» til å bevege meg og uttrykke meg i kirka, vil det kjennes som å holde lua i hendene og be om lov til å være seg selv i sitt eget hjem.
Men jeg forlanger ikke at det skal bli likt av alle. Jeg også holder meg unna kirka når det foregår ting der jeg ikke liker der. Flaks da, at dette hjemmet har mange hus og mange tider – det skal tross alt være hjem for noen milliarder ulike mennesker.

Midtlivs

Neida – jeg har ingen krise over å være snart-34. Det var strålende på passere 30 og jeg gruer meg ikke stort til førr heller, men det er visse tegn i tiden som kvalifiserer til et blogginnlegg med tittelen over. Om ikke annet er det en brukbar unnskyldning for å skrive – for jeg savner bloggen min nå.

Ei god svigerinne og en god kollega fylte 45 nettopp, og jeg tenkte at det er en alder som kvalifiserer bedre til uttrykket middagshøyden enn 50. Hvor lenge kan vi forvente å leve, egentlig? Hva er midten i et liv? Uansett, det er noe med perioden 35-55 som er så… på høyden, liksom. Herfra går det ikke oppover. Den værste hva-skal-jeg-bli-når-jeg-blir-stor-turbulensen bør være over. Men de store gjennombruddenes tid der kanskje også forbi. Naturligvis er det flusst av folk som blir klokere eller erobrer nye arenaer både i og etter denne tida, men likevel…

For min egen del er det en god følelse å erkjenne at nå har jeg ikke spesielt stor appetitt på å gå inn i riktig nye ting, overvinne store barrierer, klatre høyere, bli sprekere el.l. Målene er redusert til å uttdype og utvide kompetanse jeg allerede har, fungere tålelig vel i de oppgavene jeg finner meningsfylte, ha det greit, føle meg sprek nok. Kort sagt: Jeg nøyer meg med de aller viktigste kampene.
Kanskje mer urovekkende er det at jeg begynner å sette mer pris på kunst som er vakker og bevegende eller underholdende – vel så mye som den som er utfordrende og hardtslående? Ingen liten krise for en som – før og nå – anser seg som tilhenger av den eksperimenterende kunsten.

Å ha satt et barn til verden var nok den avgjørende skansen, men det finnes også de som mener at jeg var «født gammel». At jeg kommer tidlig til disse noe gammelmodige tankene. Følelsen er likevel frigjørende. Litt kjedelig, mest frigjørende.

I jobben min intervjuer jeg for tiden et knippe mennesker som er (tildels mye) eldre enn jeg – og med lang fartstid i dansekunstbransjen. Noen er slående vitale, nysgjerrige og formidlingsglade i en alder hvor andre forlengst har inntatt godstolen med fjernkontroll og minimal livsapetitt. Andre er ennå yrkesaktive og i høyt tempo, og jeg kikker stjålent etter små nøkler til å holde koken. Iblant er det nettopp avgrensningene og livsperiodene med harde slag som slår meg som nøkler:

En danser ble sittende hjemme med et lite barn mens «alle de andre dro til New York eller Amsterdam» – så ble det år etter år med en særegen evne til fordypning. Til å formidle for mange, mange elever en nysgjerrig forskerholdning til bevegelse. Èn måtte sloss med et valg mellom et kall fra Gud og en dansekarriere og valgte det første gjennom 10 år – for så å komme tilbake som en klarsynt kritiker og en varm og engasjert pedagog. Noen har arbeidet med dans i en tid og på en måte der det ikke fantes forbilder eller erfarne kolleger i noen tilgjengelig omgivelse. Såkalte pionerer.
Ingen har hvertfall satt spor etter seg gjennom å kjempe andres kamper. Bare de kamper som har vært nødvendige for den enkelte har vært motor god nok – og i et mangfold av ulike intensjoner har historien om norsk dansekunst blitt til.

Selv sitter jeg på terskelen til «midtlivs». Kroppen er treg av togpendling og kontor. Livet er  jobb, barn, soving, planlegging, søknadsskriving, matlaging, klesvask og slikt. Kort sagt: Et ansvarlig voksenliv som betaler huslån og sørger for mat og trygghet til poden. Men jeg er også et dansemenneske – som kjenner hvordan jeg nærmest «savner meg selv» når jeg ikke er i kontakt med min egenbevegelse og skapertrang. Men nå som livsholdningen vipper over i midtlivs, har jeg plutselig ikke dårlig tid lenger. Jeg har levd såpass lenge at jeg veit at uttrykkstrangen ikke lar seg utrydde. Den kan bare flyktes fra i korte perioder før den innhenter meg igjen. Jeg er så priviligert at jeg har mennesker rundt meg som kan minne meg om hvem jeg er hvis jeg selv skulle glemme det. Noen av disse er også mennesker som veit å sette prosjekter ut i livet, og som blir med når jeg setter mine prosjekter ut i livet. Jeg er tilfreds.
(er ikke det et godt ord, forresten!? Til – freds )

Å være tilfreds er for noen døden. Et ord for stillstand og tilstivning. For meg er det å ane et springbrett under føttene. For ferdig er jeg ikke. Jeg har bare såvidt begynt.

Har forresten hørt en flott tale en gang, der taleren ville bort fra hele bildet på livet som en vandring over et fjell eller en høyde. Han snakka heller om «akkumulativ alder». En som er 45 (eller 34 eller 80) er også 5 og 13 og 19 og 28. Det viktige sitter i kroppen. Det viktige gjenoppstår på et eller annet vis. Det mindre viktige får falle fra og hvile i fred.

Tilslutt fra kåsør Ivar Eskeland:
Alderen tyder ingenting, med mindre du er ein ost.

Øvelser i oppreisthet

Så har det blitt sånn, denne fastetida:  At jeg setter meg på min meditasjonskrakk hver kveld og sitter. Uten krampetak av selvdisiplin, men med lett støle skuldre øver jeg meg på å holde ryggen rak og fri.

Jeg husker ikke helt hva jeg tenkte om meditasjon før jeg prøvde meg på det. At det var veldig «alternativt»,  sannsynligvis. At det var «sikkert sunt, men for de spesielt interesserte og/eller disiplinerte» eller noe lignende. At det var noe åndelig noe.

Nå har jeg leflet med aktiviteten til og fra en stund og venta litt på «lyset» – hatt en vag idé om at man en dag sitter der og føler seg klar og lett og fri. Kanskje sneia jeg tilogmed innom den frie, fine følelsen mens jeg var høygravid og ryggen kunne støtte seg inntil en liten kropp inni min kropp og det var oppsiktsvekkende enkelt å sette av tid til å sitte hver dag.

I vinter var jeg på retreat, men ikke så overbevist om at meditasjon er det som er viktig og riktig – det er så mange ting som er viktig og riktig, jeg gidder ikke være «flink» lenger heller, så hvorfor?

Så får jeg en liten beskjed om hvordan armene skal holdes ut fra kroppen mens jeg sitter der («som om du har et egg i armhulen du verken skal knuse eller miste»). Jeg gjør en liten justering, og kjenner hvordan det hele forandrer seg. Jeg skjønner at det er riktig – men søren så tungt, og dagen etter er jeg STØL. Støl i «vingene». Akkurat der jeg har en tendens til å få låsning skjer det noe. Plutselig er jeg ivrig på å sette meg igjen. Noe rører seg i kroppen. Danseren våknet til liv. Den enorme facsinasjonen over at små justeringer i holdning, bevegelser og oppmerksomhet kan gjøre tilstedeværelsen i verden litt annerledes. Bevegelsen er dyp.

Tanken meldte seg: Meditasjon er jo øvelser i oppreisthet. Hvertfall er det det for meg i denne tida i livet. Kanskje er det noe helt annet en annen gang. Meditasjon er pussig sånn, det er liksom «ingenting», og bare sånn kan det bidra til å regulere «alt». Jo mer jeg lefler med det, jo mindre ånd blir det. På krakken er jeg redusert til pustende kropp.
Likevel husker jeg svaret en taichi-mester ga meg da jeg bra frustrert lurte på «hva i huleste det er som holder meg oppreist hvis jeg skal slappe av så mye som du sier at jeg skal!?» «It’s your spirit», sa han. Ånden, altså.

«Andens nådedrag» sa Elias Blix.