Så har det blitt sånn, denne fastetida: At jeg setter meg på min meditasjonskrakk hver kveld og sitter. Uten krampetak av selvdisiplin, men med lett støle skuldre øver jeg meg på å holde ryggen rak og fri.
Jeg husker ikke helt hva jeg tenkte om meditasjon før jeg prøvde meg på det. At det var veldig «alternativt», sannsynligvis. At det var «sikkert sunt, men for de spesielt interesserte og/eller disiplinerte» eller noe lignende. At det var noe åndelig noe.
Nå har jeg leflet med aktiviteten til og fra en stund og venta litt på «lyset» – hatt en vag idé om at man en dag sitter der og føler seg klar og lett og fri. Kanskje sneia jeg tilogmed innom den frie, fine følelsen mens jeg var høygravid og ryggen kunne støtte seg inntil en liten kropp inni min kropp og det var oppsiktsvekkende enkelt å sette av tid til å sitte hver dag.
I vinter var jeg på retreat, men ikke så overbevist om at meditasjon er det som er viktig og riktig – det er så mange ting som er viktig og riktig, jeg gidder ikke være «flink» lenger heller, så hvorfor?
Så får jeg en liten beskjed om hvordan armene skal holdes ut fra kroppen mens jeg sitter der («som om du har et egg i armhulen du verken skal knuse eller miste»). Jeg gjør en liten justering, og kjenner hvordan det hele forandrer seg. Jeg skjønner at det er riktig – men søren så tungt, og dagen etter er jeg STØL. Støl i «vingene». Akkurat der jeg har en tendens til å få låsning skjer det noe. Plutselig er jeg ivrig på å sette meg igjen. Noe rører seg i kroppen. Danseren våknet til liv. Den enorme facsinasjonen over at små justeringer i holdning, bevegelser og oppmerksomhet kan gjøre tilstedeværelsen i verden litt annerledes. Bevegelsen er dyp.
Tanken meldte seg: Meditasjon er jo øvelser i oppreisthet. Hvertfall er det det for meg i denne tida i livet. Kanskje er det noe helt annet en annen gang. Meditasjon er pussig sånn, det er liksom «ingenting», og bare sånn kan det bidra til å regulere «alt». Jo mer jeg lefler med det, jo mindre ånd blir det. På krakken er jeg redusert til pustende kropp.
Likevel husker jeg svaret en taichi-mester ga meg da jeg bra frustrert lurte på «hva i huleste det er som holder meg oppreist hvis jeg skal slappe av så mye som du sier at jeg skal!?» «It’s your spirit», sa han. Ånden, altså.
«Andens nådedrag» sa Elias Blix.
Margogbein-bloggen 