I usaklighetens tid

Er vi i blodtåka, hele gjengen? Jeg gjør forsøk på å se på ytringer og kommentarfelt som har med flyktninge- og innvandringssituasjonen i Norge å gjøre. Det er utmattende. Er det mange som har det som meg? Er vi som er livredde for høyreekstremisme like omtåka som dem som er livredde for islam? Og hva slags konsekvenser får dét?

Én grunn til utmattelsen min er at det synes som det ofte er uklart hva samtalen handler om. Handler et spesifikt ordskifte om flyktningkrise eller om utlendinger i Norge generelt? Handler det om islam eller om kulturelle uttrykk og såkalte verdier? Handler det om integrering eller om inntakspolitikk? Er det i det hele tatt noe å si «ja» eller «nei» til? Vi snakker om komplekser sammensatt av flere komplekser – ofte med uklare begreper i bruk, men mange hiver seg rundt som om det skulle være enkelt.

En annen grunn til utmattelsen er denne: Det synes uhyre vanskelig å finne seg en levelig plass i en «mellomposisjon». Riktignok burde alle være der, ettersom jeg går ut fra at det er to ytterpunkter i sakskomplekset som begge er umulige: Norge kan ikke åpne grensene fullstendig, og vi kan ikke stenge grensene uten at vi løper fra internasjonale forpliktelser og menneskerettigheter. Diskusjonsrommet skulle vel dreie se om hvordan, hvem og hvor mange – ikke om «ja» eller «nei». Vi skulle vel også kunne besinne oss på at vi ikke kan velge flyktninger ut fra hvem «vi» liker og ikke. Det er vel der diskusjonene ofte (tilsynelatende?) handler om islam, og vi nærmer oss det egentlig nokså absurde (og nazisme-aktige): At det er én bestemt religion som bør stenges ute. Akkurat dette er det vel bare Donald Trump som mener på alvor – og det er ikke et legitimt politisk standpunkt i Norge. Håper jeg.

I realiteten er antakelig de fleste i en slags mellomposisjon der det går an å være på vakt mot både militant islam og høyreekstremisme. Siden jeg er bosatt i Norge, tidvis leser kommentarfelt, følger med på valgbarometre og husker 22. juli, tillater jeg meg å være mye mer redd for det høyreekstreme enn det islamistiske. Hadde jeg bodd i Midtøsten, hadde jeg antakelig hatt det helt annerledes (og som kristen antakelig vært drevet på flukt). At jeg har et relativt optimistisk syn på majoritetsislam i Norge, forhindrer meg ikke fra å være dypt bekymret for mange sider ved de kulturene som nå blir mer tallrike i Norge.

Problemet med «mellomposisjoner» er at de kan føre til at en tynges av frykt i alle retninger – og en kan bli skjelt ut fra to sider av en polarisert debatt. En kan bli handlingslammet av mindre, og er det noe som trengs i flykningenes tid, så er det handlekraft. Om vi diskuterer hvor mange flyktninger Norge har utsikter til å integrere på bærekraftig vis, er det likevel udiskutabelt at vi får og har nye landsmenn som søker og har krav på hjelp og beskyttelse. Handlings- (og holdnings-)lammelse hjelper ingen. Integrering skal skje uansett – og det ansvaret er alles. Ropene om at vi ikke greier å integrere, er selvoppfyllende.

En tredje grunn til debatt-kvalmen min, er at det er krevende å forstå argumentasjonen til alle som bare argumenterer generelt og uten noen henvisning til hvor de henter erfaringer eller fakta fra. «Jeg kjenner indirekte jenter som er blitt voldtatt av ikke-vestlige», forteller én (i debatt-tråden etter «Norge for hvite nordmenn»). Hva kan man bruke en slik opplysning til? Om noe, måtte det være til å snakke om voldtekt og anmeldelser og straffeforfølgelse av voldtektsforbrytere, ikke til å snakke om islam. Men det florerer med slike «jeg kjenner noen som (kjenner noen som)…»-argumentasjoner, og de trekkes ofte i retning av at den underliggende skurken er «islam». I mitt hode er det da lett å tenke at den underliggende leverandøren av selektive fakta heter Hege Storhaug, men det henvises sjelden verken til henne eller andre kilder. I det hele tatt er det lite av troverdige fakta-kilder å ta av, sett i forhold til den massive mengden meninger.

I avdeling for «jeg kjenner noen som…» har jeg mitt eget bidrag: Jeg kjenner et ungt menneske fra en kristen familie som antakelig ble slått av en av foreldrene. Jeg vil ikke stenge grensene for kristne innvandrere av den grunn. Jeg vil snakke om familievold. Eventuelt om den kristne understrømmen som holder fast ved at det er ok å tukte sine barn med vold. Jeg får lyst til å filleriste mennesker som mishandler ungene sine, men den familien som har krysset min vei, er den samme som har flyktet fra en bestialsk krig. Er det dette som på politikerspråk heter å ”ha to tanker i hodet på én gang”?

I en annen periode av debattkvalme, fant jeg ut at det var mye smartere å melde seg til hjelpetjeneste på et mottak enn å sette seg ved tastaturet. Det er ikke fordi jeg er spesielt hardt rammet av godhetstyranni eller naivitet. Det er simpelthen fordi det gir meg mer krefter å oppholde meg i virkeligheten framfor i en sumpmark av diffuse meninger. Jeg har ingen tro på at samtlige flyktninger er søte, hyggelige, lettintegrerte og desperat hjelpetrengende – mennesker av alle religioner og etnisiteter kan risikere å bli ubehagelige av å oppleve ubehagelige ting. Likevel har jeg en klippefast tro på at integrering går lettere om folk møtes som folk.

Derfor blir jeg neppe debattant videre etter dette. Jeg er kresen på hvor jeg bruker kreftene mine. Litt leit er det likevel, om mange har det som meg. Jeg har et spinkelt håp om at dette er en fase. Om en generasjon eller to kommer det debattanter som har hatt debatteknikk som eget fag på skolen (dvs. at norskfaget styrkes) – i tillegg til at de er vant til å leve flerkulturelt. Det er lov å håpe – noen sier at det hjelper.

Men jeg ønsker meg også dette:

Kjære journalister og redaktører: Gi oss mer fakta og virkelighet og færre meninger og tolkninger. Etter tjue saker om Sylvi Listhaugs ordvalg og ordvalgene til dem som karakteriserer Listhaug, vil jeg gjerne vite ting som: Hvordan fungerer egentlig inntaksprosessen for flyktninger? Hvem kommer fra hvor og med hvilke behov? Hva slags kompetanse har de som intervjuer og leser søknader? Kan menneskene som jobber direkte med flykninger i det norske ”apparatet” i det hele tatt uttale seg om hva de ser? Jeg vil vite mer om hva som faktisk skjer – ikke bare i ytterpunktene.

Jeg orker ikke svømme rundt i et meningshav som er forpesta av frykt for både islam og høyreekstremisme – og som har så uhyggelig lite kunnskap(størst) og klarhet.