Gaia og Gud

Jeg har lest Harvest – et tredelt essay fra Charles Eisenstein – om jorda som én levende organisme. Hos meg ble teksten en oppfordring: Er det på tide å sette ord på spenningen mellom rasjonalitet og religiøsitet – nå som jeg blir grønn politiker?

Eisenstein traff meg spesielt ett sted: I fotsålene.

Han skriver om opplevelsen av bare føtter på levende jord. Om ideen om jorda som én levende organisme, med sin jord-hud og sitt vann-blod, og om at dette knapt er en abstraksjon, men noe som kan erfares. Og han setter det i kontekst:

«Formaningen om å kjenne forbindelsen med den levende Jorden gjennom bare føtter ville nok vært malplassert på en akademisk klimakonferanse eller et møte i FNs klimapanel. Fra tid til annen innlater slike arrangementer seg riktignok på et øyeblikks følelsesladd seremoni. Kanskje drar de frem en representant for et urfolk for å påkalle de fire himmelretningene før deltakerne går i gang med møtets egentlige innhold, det som handler om data og grafer, modeller og fremskrivninger, kostnad og nytte. Slike miljøer – av kvantitative abstraksjoner så vel som klimaanlegg, uforanderlig kunstig lys, identiske stoler og allestedsnærværende rette vinkler – driver bort alle former for liv bortsett fra mennesket.»

Jeg kjenner ekkoet av de mange konferansene jeg har deltatt i, der kunst og kirke har vært tema. Noen av disse har mangla både kirkelige og kunstneriske erfaringer, men nøyd seg med refleksjoner om – ritualisert ved hjelp av talerstoler og nøytrale hotellfasiliteter.

Dansereligiøsiteten
En annen verden: «Et tregulv husker at det har vært i vekst». Noe sånt kan han ha sagt, danselæreren jeg fulgte over noen år. Gruppa bevega seg med bare føtter på et tregulv lagt i et eget felt oppå et betonggulv, og vi hadde enkel tilgang til å kjenne forskjellen på betong og tre under føttene. Effekten forplanta seg i hele kroppen. Følelsen kommer tilbake når jeg skriver om den. Fotsåle-minner kan være kraftfylte. Kan du også tilbakekalle fornemmelser av fuktig mose rundt bare føtter – eller av sand og saltvann som skyller mellom tærne?

Den lykken jeg aner i minner som disse, er i skarp kontrast til hva jeg forbinder med konferansesaler og seminarrom. Det virker urimelig å bruke slike bilder til å famle seg fram til en forståelse av religiøsitet og klimaansvar. Men jeg gjør det likevel. For sammen med yoga- og qigongfolket, friluftslivsentusiastene og økobøndene, er jeg en som er grønt engasjert med kroppen. For noen av oss er det en tung vei å nærme seg politikken. For da blir distansert omtale, gjennomtenkte argumenter og kjølige kalkyler noe en tvinges til å bruke tid og krefter på. Balansen mellom rasjonalitet og religiøsitet blir vanskelig å holde, og jeg er avhengig av den.

Menneskenaturen
Som Jesus-tilhenger, kirkegjenger – og kirkedanser – gjennom mange år, har det samme gjort seg gjeldende: Ideologien får ikke tak, dersom ikke kroppen får være med – på rituelt vis; i lek eller innlevelse i fortellinger, eller i praksis og øvelse . Det nytter ikke å mene en hel masse, dersom forankringen i min egen natur, i kroppslighet og levende erfaring med den store naturen, mangler.

Jeg opplever politikerkolleger som stortrives i rasjonalitetens språk og verden, og ønsker oppriktig å strekke meg mot å beherske denne arenaen godt, for vi kommer ikke utenom. For meg er det likevel lett å se at uten «danserreligiøsiteten» får jeg et kort liv som grønn politiker. Det handler ikke bare om at jeg trenger mye bevegelse og frisk luft etter lange dager på kontoret. Det handler om hva vi mennesker dypest sett er. Eisenstein kaller menneskeheten et «organ» i den store Gaia-kroppen.

For en kristen er det uproblmematisk å se på mennesket som et stykke natur. Et dyr. Men det er også viktig i et kristent menneskesyn at mennesket er den delen av Guds skapte natur som fikk en særlig del i det guddommelige. En kraft vi bruker både godt og dårlig i syndefallets verden. I et kristent verdensbilde er det også naturlig å tenke at Guds Hellige Ånd kan bevege seg både i våre egne, kroppslige åndedrag, mellom oss i relasjonene våre og i naturen. Framfor noe (og i motsetning til de andre mototeistiske religionene), ligger det gudelignende i vår menneskelighet i at Gud selv ble kropp og la seg og sin kjærlighet inn i menneskebarnet Jesus.

Mennesket er ikke Gud. Naturen er ikke Gud. Men forbindelsene mellom Skaperen, Jorda og Menneskene er tette. Og i Jesus-fortellingen føres relasjonene sammen til enhet. Den grønt orienterte kristne kan på nokså trygg teologisk grunn feire en dyp tilhørighet til Gud OG til jorda som når vi bryter brød og deler den vinen vi kaller «Jesu blod». Kristendommen er ikke holistisk – kristen teologi feirer ingen enhet med naturen. De bibelske fortellingene gir et annet (og etter mitt syn mye mer realistisk) verdensbilde. Men relasjonen til naturen er vesentlig – og tanken om at både natur og menneskelighet springer ut av Guds kjærlighet.

Klimapedagogikken og kroppen
Litt mer fra Eisenstein til slutt: Han skriver om LIV. Han skriver om erfaringer av liv og om endringer som lar seg erfare. Og han skriver om det jeg vil kalle pedagogiske problemer når klimapolitikk bare handler om utslipp og ikke om natur:

«Når virkningene er langt unna i rom og tid, og dessuten langt ute i årsakskjeden, er det mye enklere å fornekte klimaendringer enn det er å nekte for at hvalfangst dreper hvaler, at avskoging tørker ut jorden eller at plast dreper livet i havet, for å ta noen eksempler. På samme måte er virkningene av stedbundet økologisk tilfriskning lettere å få øye på enn klimaeffekten av solcellepaneler og vindmøller. Den kausale avstanden er kortere, og virkningene mer håndfaste.»

Det er så enkelt som at luft, klima og framtid er vanskeligere å få tak på – bokstavelig talt – enn kroppslig og naturlig materialitet her og nå. Det er derfor det er lettere å skape entusiasme rundt plogging og flergangs-bærenett enn det er å droppe flyreiser eller spare strøm. Det er for mange lettere å kompostere organisk avfall enn å lese saksutredninger – fordi det på en annen måte gir gjenklang i vår natur. Å gjøre sine meditasjonsøvelser eller be sine bønner kan gi klarere opplevelse av sammenheng mellom menneskenaturen og resten av naturen enn mange valg og vaner som isolert sett er viktigere klimavalg. Dette er en av de viktigste grunnene til at jeg kommer til å fortsette å insistere på at både religiøsitet og personlige handlingsmønstre er viktige i natur og klimakampen, uansett om det gir svake kvantitative CO2-utslag.

Å skrive tekster om Gud og Gaia gir også svake utslag i CO2-regnskapene. For min del er dette likevel en viktig del av å trene opp nervebaner og ideologiske muskler i et valgår. For det er vanskelig å bedrive politikk uten et godt ideologisk fundament. Jeg håper og tror at mitt politiske parti har rom for at vårt økofilosofiske grunnlag skal kunne deles også der hvor vi av religiøse/livsynsmessige grunner har ulike perspektiv. For det har vi. Som satire-presten Kent Wisti fra nabolandet sier det: «Visst är det skilnad mellan religionerna. Vi har missförstått Gud på helt olika sätt.»

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s