Så er det gjort igjen: En gruppe mennesker har vært på Granavollen fordi jeg inviterte dem til verksted. Vi møttes for å jobbe oss inn i utfordringene og mulighetene som ligger i å gjøre kunstnerisk arbeid i kirkerom.
Dette er Vollen - Granavollens staute Søsterkirker
Ikke bare jeg, forresten. Forteller og kateket Katinka Brodin inviterte sammen med meg, og i ryggen sto S-laget: Sted for samvirkekunst med sine rom og sin Kulturrådsstøtte og Pilegrimssenteret på Granavollen. Faktastoffet og bilder finner du her: http://www.verkstedpavollen.no
Det som begynte som et forsøk på å lage et møtested jeg selv har lengta etter i ganske mange av de 18 årene jeg har dansa i norske kirkerom, har vokst seg til noe eget. Ambisjonen om å jobbe «på ordentlig» kjennes oppfylt- både teologi og kunstfaglighet skal tas alvorlig her. Samtidig ligger det en lekenhet i hele konseptet. Praktiske erfaringer skal gjøres, forestillinger skal oppleves, mennesker skal få rom for samtaler som viser seg krevende og givende.
Jeg tror det trøkket som har vist seg i Verksted på Vollen – både iår og ifjor, ligger i at vi er noen som har opplevt festtaler og utredningsspråk som renner over av begeistring for møtet mellom (ny) kunst og kirke – samtidig som praksiserfaringene snakker et annet språk. Taler og utredninger kan glatt forkorte veier som i virkeligheten er lange, og dermed går vi glipp av mange interessante veistrekk. Verksted på Vollen er et dialogarbeid – med hovedvekt på siste del av ordet. Men det er også et undringsprosjekt. En felles snusing etter hvor energien ligger – hva ønsker vi å oppleve? Er det muligheter vi ennå ikke har funnet ut av? Hvorfor butter det der det butter – og kan kampen (for det er ofte en kamp!) vendes til noe mer livgivende enn at enslige ildsjeler brenner seg ut igjen og igjen?
Jeg sto selv på randen av å brenne ut i år. Det er klart en lurer på hvor sprø en er, som kan gjøre noe som i deltakerantall blir så marginalt, som i offentlig støtte og anerkjennelse er helt ute i randsonen og vakler. En vennlig veteran i feltet sa noe til meg om at » å være forut for sin tid er oppskrytt» – og jeg velger å tro at det er nettopp dette jeg kjenner som en truende låsning i nakken. Pionerarbeid er et strev, det er dårlig betalt, koster nattesøvn og lukter vondt (jeg tømmer selv kompost-søpla etter at alt er over 😉
I et sterkt ønske om å unngå å bli en av mange lett forbitrede kunstner-idealister, ærklærte jeg i år at dette går ikke an. Nå har jeg gjort mitt for denne gang. Men så hører jeg det suser i vingene: En stemme sier «Hva om noen andre tar seg av administrasjon, økonomi og logistikk – kan du jobbe videre med det kunstneriske og faglige innholdet i Verkstedet da?»
Om det var lufta under egne vinger som suste, eller om det rett og slett var en engel i nærheten skal jeg ikke si. Jeg kan også være en tøffing og si at stemmen tilhørte en som i og for seg bare gjorde jobben sin. Likevel: I min bransje lærer en seg å ikke ta anerkjennelse og forståelse for gitt. Jeg har spilt ut en ball – og ballen ble tatt! Vi kan leke videre!
Min kritiske avventing i forhold til det pågående Kulturløftet i Den Norske Kirke er snudd til forsiktig håp. Kulturrådgiverne i Oslo og Bjørgvin bispedømmer gir meg med sitt engasjement mulighet til å løfte et arbeid jeg tror på videre og ut. Neste års verksted er kanskje ikke på Vollen, men på Valen eller andre egnede steder for brytninger og utvikling. Landet er fullt av slike. Som årets verksted understreket: Kirken er alltid lokal – eller verdensvid. Min fascinasjon for kirkeromsarbeid er nettopp undringen over de enorme variasjonene i dette som har utspring i en enkelt vandrer fra voll til vang og videre. Granavollen har i alle år huset folk som er underveis. Så også for meg.
Margogbein-bloggen 