Midtlivs

Neida – jeg har ingen krise over å være snart-34. Det var strålende på passere 30 og jeg gruer meg ikke stort til førr heller, men det er visse tegn i tiden som kvalifiserer til et blogginnlegg med tittelen over. Om ikke annet er det en brukbar unnskyldning for å skrive – for jeg savner bloggen min nå.

Ei god svigerinne og en god kollega fylte 45 nettopp, og jeg tenkte at det er en alder som kvalifiserer bedre til uttrykket middagshøyden enn 50. Hvor lenge kan vi forvente å leve, egentlig? Hva er midten i et liv? Uansett, det er noe med perioden 35-55 som er så… på høyden, liksom. Herfra går det ikke oppover. Den værste hva-skal-jeg-bli-når-jeg-blir-stor-turbulensen bør være over. Men de store gjennombruddenes tid der kanskje også forbi. Naturligvis er det flusst av folk som blir klokere eller erobrer nye arenaer både i og etter denne tida, men likevel…

For min egen del er det en god følelse å erkjenne at nå har jeg ikke spesielt stor appetitt på å gå inn i riktig nye ting, overvinne store barrierer, klatre høyere, bli sprekere el.l. Målene er redusert til å uttdype og utvide kompetanse jeg allerede har, fungere tålelig vel i de oppgavene jeg finner meningsfylte, ha det greit, føle meg sprek nok. Kort sagt: Jeg nøyer meg med de aller viktigste kampene.
Kanskje mer urovekkende er det at jeg begynner å sette mer pris på kunst som er vakker og bevegende eller underholdende – vel så mye som den som er utfordrende og hardtslående? Ingen liten krise for en som – før og nå – anser seg som tilhenger av den eksperimenterende kunsten.

Å ha satt et barn til verden var nok den avgjørende skansen, men det finnes også de som mener at jeg var «født gammel». At jeg kommer tidlig til disse noe gammelmodige tankene. Følelsen er likevel frigjørende. Litt kjedelig, mest frigjørende.

I jobben min intervjuer jeg for tiden et knippe mennesker som er (tildels mye) eldre enn jeg – og med lang fartstid i dansekunstbransjen. Noen er slående vitale, nysgjerrige og formidlingsglade i en alder hvor andre forlengst har inntatt godstolen med fjernkontroll og minimal livsapetitt. Andre er ennå yrkesaktive og i høyt tempo, og jeg kikker stjålent etter små nøkler til å holde koken. Iblant er det nettopp avgrensningene og livsperiodene med harde slag som slår meg som nøkler:

En danser ble sittende hjemme med et lite barn mens «alle de andre dro til New York eller Amsterdam» – så ble det år etter år med en særegen evne til fordypning. Til å formidle for mange, mange elever en nysgjerrig forskerholdning til bevegelse. Èn måtte sloss med et valg mellom et kall fra Gud og en dansekarriere og valgte det første gjennom 10 år – for så å komme tilbake som en klarsynt kritiker og en varm og engasjert pedagog. Noen har arbeidet med dans i en tid og på en måte der det ikke fantes forbilder eller erfarne kolleger i noen tilgjengelig omgivelse. Såkalte pionerer.
Ingen har hvertfall satt spor etter seg gjennom å kjempe andres kamper. Bare de kamper som har vært nødvendige for den enkelte har vært motor god nok – og i et mangfold av ulike intensjoner har historien om norsk dansekunst blitt til.

Selv sitter jeg på terskelen til «midtlivs». Kroppen er treg av togpendling og kontor. Livet er  jobb, barn, soving, planlegging, søknadsskriving, matlaging, klesvask og slikt. Kort sagt: Et ansvarlig voksenliv som betaler huslån og sørger for mat og trygghet til poden. Men jeg er også et dansemenneske – som kjenner hvordan jeg nærmest «savner meg selv» når jeg ikke er i kontakt med min egenbevegelse og skapertrang. Men nå som livsholdningen vipper over i midtlivs, har jeg plutselig ikke dårlig tid lenger. Jeg har levd såpass lenge at jeg veit at uttrykkstrangen ikke lar seg utrydde. Den kan bare flyktes fra i korte perioder før den innhenter meg igjen. Jeg er så priviligert at jeg har mennesker rundt meg som kan minne meg om hvem jeg er hvis jeg selv skulle glemme det. Noen av disse er også mennesker som veit å sette prosjekter ut i livet, og som blir med når jeg setter mine prosjekter ut i livet. Jeg er tilfreds.
(er ikke det et godt ord, forresten!? Til – freds )

Å være tilfreds er for noen døden. Et ord for stillstand og tilstivning. For meg er det å ane et springbrett under føttene. For ferdig er jeg ikke. Jeg har bare såvidt begynt.

Har forresten hørt en flott tale en gang, der taleren ville bort fra hele bildet på livet som en vandring over et fjell eller en høyde. Han snakka heller om «akkumulativ alder». En som er 45 (eller 34 eller 80) er også 5 og 13 og 19 og 28. Det viktige sitter i kroppen. Det viktige gjenoppstår på et eller annet vis. Det mindre viktige får falle fra og hvile i fred.

Tilslutt fra kåsør Ivar Eskeland:
Alderen tyder ingenting, med mindre du er ein ost.

om ingenting og alt – til alle og ingen

Mange spor i livet mitt krysses om dagen: Jeg turnerer med en forestilling som er helt min egen. I fylket mitt tas avgjørelser som bestemmer om min kunstart og mitt arbeid er verdsatt eller ikke. Samtidig går jeg som menneske mot en ny og friskere vår etter en høst med angst i kroppen. Midt i dette vil jeg skrive om ingenting. Og om stillhet..

Angst er støy. «Kroppsbråk», om du vil. Tankebråk. Lengselen etter stillhet og ro blir vanvittig etterhvert. Min vei til stillhet er gjennom kroppen. Meditasjonsfellesskapet Emmaus hjelper meg på veien – nå sist på retreat på det moderne klosteret i Østerdalen: Lia gård. Prest og meditasjonsleder Anne Anita Lillebø spilte inn to bilder på stillhet som jeg tar med videre: Stillheten inni en flamme som ikke flakker (et tradisjonelt bilde på Nirvana). Stillheten som noe som kan ta plass i en kropp som disiplineres til å sitte i meditasjon. Begge bildene gir en assosiasjon om at stillheten er en gave. Noe vi ikke kan produsere. Vi kan legge til rette, åpne, vente – men ikke «skaffe oss» stillhet.

Men så dette praktiske: Sitte med rak, men ikke anspent rygg, hvile blikket, vende oppmerksomhet mot pust, slippe tankene inn – og ut igjen. Så kroppen kan slippe stillheten til.

I min dans er det ikke akkurat stillhet det handler om. Men det er «noe». Noe jeg ikke kan produsere. Jeg kan gjennom praktiske grep og kroppens bevegelser legge til rette, åpne, bevege – men jeg kan ikke «skaffe» en opplevelse til publikum helt uten videre. Mitt publikum for tiden er eldre mennesker. For en stor del folk som aldri har opplevd dans som kunst. At dans skulle gi «noe» som ikke er en egen opplevelse av bevegelse og moro. Forestillingen heter «Her. Hjemme.» og drømmen er å åpne et rom for en opplevelse av hva det er å være hjemme. Dette rommet må være åpent. Jeg veit så lite om hva mitt publikum forbinder med hjem. Jeg kan bare fortelle om mine minner og tanker – danse mine kjøkkenrutiner og opplevelser av lukkede, åpne, varme, ensomme eller vakre hjem. På sett og vis er det likevel et tomrom mellom meg og publikum som må være tomt. Slik at den enkelte som opplever det har sjans til å skimte sin mening inn i mellomrommet. Jeg kan ikke tvinge fram noens opplevelse av mening.

Jeg vil ikke hylle tomrommet i seg selv. Fravær er vondt. Hjemløshet og mørke er ikke noe å trakte etter. Noen – ikke minst teologer – kan få seg til å snakke så vakkert om tvil, fravær, tomhet og mørke. Og jeg forstår hensikten: Å gi trøst og håp til dem som kaver i mørket – at det kommer noe godt ut av det! Jeg er ambivalent. Det er vel en slags fylde vi lengter etter?
Notto Thelle er en klok forsker og skribent som kan snakke vakkert om fraværet – ja, han snakker om «fraværets sakrament» (basert på Anders Arboreliusl – han er også innom temaet i avisen Vårt Land sin brevveksling mellom ham og Ralph D. Kolnes). Det er når sakrament-ordet kommer, atmin  ambivalens blir til protest: Sakramentet er nærvær! Det er sansbare gjenstander og handlinger gjør det fraværende til nærvær. Det tomme blir til noe vi kan kjenne og holde i. Men på samme måten som den mediterende kroppen er en beholder for stillheten, er sakramentenes vann, vin og brød beholdere for noe som på sett og vis er «meningstomt».

Den nevnte Anne Anita Lillebø sa under Verksted på Vollen i fjor noe om et felles prosjekt i den kristne meditasjonen og i mange kunstneres arbeid: Å tømme for mening – for å åpne for ny mening.

Jeg kom i skade for i blogg-innlegget «Kunstnerjeg’et og kirkevi’et» å skrive at den ytterste individualiserte kunsten er konseptkunsten der kunstnerens idé er nok til å gjøre kunsten til kunst. Det er naturligvis feil. Kunsten er aldri bare en idè – den har alltid materialitet: Duchamps pissoar, Cage’s pianist som agerer 4.33 minutter stillhet, Judson church-danserne som ribbet dansen fra alt dansen var forbundet med – musikk, fortelling, teknikk, skjønnhet – gjenstanden eller den nærværende kroppen har slett ikke blitt til noen «idé».
Mange radikale kunsteksperimenter har blitt til på grunnlag av en erkjennelse av at gamle meninger må tømmes ut for at de nye skal få tumleplass.
For å få god tumleplass, trengs stillhet – tomhet.

Men målet er alltid å åpne for ny glede. Nytt nærvær. Ny kjærlighet.

Derfor trosse angsten for den blottlagte uroen. Derfor være scenekunstner. For å lage nye, konkrete «beholdere» der vi kan fylle tomrommet mellom oss med mening og nærvær.

Kunst underveis

Jeg tilhører et skikt av kunstnere som nok er en omfangsrik gruppe, men vi er ikke spesielt synlige i landskapet:
Solid høyskoleutdanning i kunstfag, en helt brukbar praksiserfaring, men aldri helt inn i den selvforståelsen at det er lett å titulere seg selv som nettopp Kunstner. En eller annen form for «gjennombrudd» mangler – selv om er en liten bragd å – hvertfall delvis – ha livnært seg av dansekunst over noen år.
Er det helsa, tilfeldighetene, manglende ferdigheter, eller kunstnerpolitikken som har skylda? Uansett: Jeg makter ikke kunstnerlivet på heltidsbasis – men jeg kan ikke gi slipp heller.

Nå om dagen er jeg helt reellt kunstner. Jeg får betaling for å lage en splitter ny koreografi – jammen skal jeg ikke framføre den selv også. 10-12 forestillinger er solgt. Dette er storartet!

Ideellt sett, skulle jeg for denne oppgaven være fysisk trent, mentalt klar og temmelig effektiv: Knappe 3 uker prøvetid for en ny koreografi på ca 40 minutter er ikke rikelig. Men hvor trent er en trettitreåring med en kontorjobb som sørger for mat på bordet, en treåring som sørger for ytterst få timer i fred med sine egne (kreative?) tanker og 7 måneder siden siste større koreografi-arbeid?

I følge en variant av kunstnermyten skulle jeg kanskje drikke rødvin og skape min dans i inspirerte nattestimer eller i festlig, inspirerende kunstnerlag? – men dengang ei. Barn skal hentes og bringes uansett og stoppeklokka tikker. Premieren er 2. feb og det er ikke noe rom for å «vente på inspirasjon» her.

Dermed er det som så mange ganger før med skrekkblandet fryd jeg skrider til verket. Det er daglige doser med seig tvil på om jeg i det hele tatt egner meg til å slippes løs på turné for et anseelig antall eldre mennesker som skal få oppleve Kunst. Heldigvis også (nesten) daglige doser med en viss eufori over å nok en gang ha plassert meg slik at jeg kan få betalt for å arbeide med Verdens Vakreste Kunst. Jeg gleder meg enormt til å få være dansekunstens kvinne på 10 ulike sykehjem i februar – jeg synes Saties musikk er lekker og kroppen blir så fornøyd av å være «hjemme» i dansen igjen.

Som et ledd i arbeidet dro jeg på audition i helga. En nær kollega trenger dansere, og jeg stilte opp for å skjerpe mitt eget utøver-nærvær og for å få noen potensielt inspirerende oppgaver å bryne meg på. Det var gøy!

Fra Torgunns forestilling "På besøk"

Og jeg blir så stolt. Av scenekunsten og menneskene som holder den gående. Av at det finnes slike vidunderslitere som min kollega – Torgunn Wold Platzack heter hun (www.torgunn.kulturgarden.no)  – som faktisk makter å skape nye forestillinger (og dermed arbeid for andre), undervise, stå for et omfattende turnéliv sammen med å holde oppe et familieliv og egen helse. Hun skaper sjelden overskrifter, men tusenvis av skolebarn har sett det hun skaper, og hun gir meg og sikkert mange andre inspirasjon på at det går an. Profesjonalitet i kunst betyr noe, det gir noe. Noe viktig.

Jeg får lyst til å riste av meg all bekymring og bare gjøre det, men må finne meg i at i min løype er tvilen en sta følgesvenn.

Så i morgen er den ny arbeidsuke – Erik Satie, et respatexbord og jeg skal tvile og danse oss videre mot en forestilling som ennå ikke eksisterer
– men som gløder inne i meg et sted og lirker seg vei ut.

mer jazz – og det motsatte av jazz

Nå er det Solveig Slettahjells nye skive som setter sving noe jazza noe i hue mitt. Jeg er ingen utprega jazz-elsker, men når noe treffer, så treffer det så innmari. Det sløye, slentrende, likevel lekre… Eimen av impro og lek. Noen ganger feminint og maskulint på èn gang. Sensuelt uansett.

Kanskje er saken den at jeg dessverre kan noe om det motsatte av jazz:
Når mørket klistrer seg til øynene og kryper ned i mellomgulvet og tankene kretser seg tilbake til start igjen og igjen. Når selvpisken svinger for egen maskin og alle Valg er Vanskelige. Selv de mest trivielle. Når ingenting danser eller smyger eller slentrer seg avgårde, men bare sleper rytmeløst og dunkelt langs veggene. Gjemmer seg. Venter til det går over.

Noen snakker om at det kan komme musikk ut av depresjon. «Blå toner», kanskje. Klisjeen om lærerike, ja nærmest inspirerende, kriser gjentas stadig i kjendisintervjuer. Men depresjon er ikke produktivt. I høyden kan den være et bakteppe for noe, eller sette i gang en fandenivoldsk energi  – men da er det værste allerede over.

Jeg ble merkelig glad av å lese et intervju med en kjent dansekunstner og regissør som på vei ut av en lengre nedtur sa i et intervju at han ikke hadde noe særlig å takke for. Krisa har spist to år av livet mitt, sa han.
Befriende. Mørkt og seigt er mørkt og seigt. Ikke noe å samle på.

Men jeg kunne ikke tenke meg å flytte til et land uten årstidsvekslinger. Det er der rare. Jeg elsker høsten selv om deler av vinteren kan ta rotta på meg. Og når det finnes en jazza stemme til å lokke kroppen ut av det tilstivnede, så er det der igjen: Lysten til å være her. Skrive noe. Melde noe ut til alle og ingen. La raggsokkene danse litt på kjøkkegulvet.

om å gi slipp…

Buddha var opptatt av begjær. At det må slippes.

Jeg har et svært ambivalent forhold til Buddha.

Å ville noe. Å elske. Å lengte. Hvis begjær er en bit av dette, så vil jeg ikke slippe. Jeg vil være varm. Det er derfor jeg holder en knapp på Jesus framfor Buddha. Kanskje fordi livet mitt har gjort at det er Jesus jeg synes jeg kjenner. Kanskje fordi Jesus holder fast på meg. Fordi jeg liker fortellingene om mannen som kunne helbrede og reise opp, stille storm og velte krammerbord. Varmt.

Men også Jesus snakka om å gi slipp. På karakteristisk paradoksalt vis: Oppgi seg selv for å vinne livet.

Så jeg sitter iblant i stillhet og håper at en dag klarer tankene å slippe tak. De kvernende, kretsende. Det heter meditasjon og er en arv fra Buddha m.fl.
Jeg tror det vil hjelpe meg ut av noe vanskelig. Dette vanskelige som har et trist diagnose-navn. Leonard Cohen har skrevet om dette. Og om begjær:

I followed the course
from chaos to art
desire the horse
depression the cart

(fra Book of Longing)

«I had no gift for Spiritual Matters» sier han også.
Så er man visst i godt selskap…