Påske 2010

Min venn katolikken hater Langfredag. Jeg skvatt da jeg leste e-posten der det sto. Tenkte plutselig at jeg ikke er aleine om at påskehøytiden sniker seg inn i systemet selv om jeg ikke alltid tar den så høytidelig.

Grete Refsums krusifiks-kunst i Mariakirka, Gran (www.refsum.no)

For eksempel var jeg ikke på Palmesøndagsgudstjeneste i dag. Jeg hadde bedre ting fore. Jeg befant meg i et rom stint av noe som godt kan kalles religiøs hengivenhet: Et verksted i grensesprengende broderi (!)
Der dyktige kunstnere er på ferde, er jeg ofte nærmere mitt fundament av tro enn der hvor kirkesamfunnet mitt møtes og praktiserer. Likevel stakk det i meg da jeg hørte et Hosianna-rop rett utafor veggen der vi var. Folka mine er der ute! Det gikk en gudstjenesteflokk forbi S-laget på vei til Nikolai-kirken, og noen hadde mot nok til å rope det gamle ropet høyt ut i tåka.

Da er det ei lita jente et sted som roper ‘Sossianna!’ hun også. Hun har kanskje tegna og klippa til palmegreiner og fyker rundt i en møtesal på påskeleir på Rauland på 80-tallet en gang. Slikt setter spor.

Søla surkler rundt beina, snøen er skitten og veikantene søplete og jeg er sliten av et jobbtempo som har tatt seg ubønnhørlig opp de siste ukene. Kort sagt: mars måned er ikke til å ta feil av. Lyset er plutselig så skarpt at det nesten skjærer, men ingen planter har brutt igjennom ennå. Guttungen maler egg i barnehagen og noen roper Hosianna ute i Granavoll-søla og jeg oppdager at jeg er på vei til Jerusalem igjen.

Kan jeg huske en påske uten at noe har tumla voldsomt rundt inni? År etter år tenker jeg når påska kommer: Åh, så skal vi igjennom igjen… Over terskelen – ut av sørpa – vaske øynene for lyset. De vanvittige fortellingene.
Jeg går ikke i sekk og aske og gråter gjennom den stille uke. Visst har det vært påske med sol i fjeset og appelsinsmak i munnen – på begge sider av selveste påskemorgen. Det nytter ikke å stemme sinnet til «riktige» følelser for hver dag av påskedramaet. Som regel får jeg med meg minst én gudstjeneste eller kirkekulturell begivenhet i påska (har mange minner om å grine når barna fyller Moa-kirka i Spjelkavik meg påskeliljer!), men poenget er ikke å følge «løypa» til punkt og prikke.
Det er mer sånn at en viss fortelling om liv og død har fulgt meg gjennom livet rundt akkurat denne tida på året. Som om selve kroppen synger med kirkas sanger spesielt nå mens grønnfargen ligger og rumler under bakken. Påska er en slags kløe. En forventning om gjennombrudd.

Dette er også tida for viktige søknadssvar fra de myndigheter som bestemmer hvilke kunstnere som får rammevilkår til å kunne være kunstnere. I år fikk en nær kollega Det Gode Budskap: Statens arbeidsstipend!

For noen er det sikkert pussig å sammenstille slike ting med påsketanker, men for meg er det kort vei. Mens vårspirene kravler under jorda er det masser av faktorer som er inne og styrer hva som skal få levekår og hva som ikke får det. Det er lett å en rå bransje å tenke at «alt handler om meg (og mine prestasjoner)». Det er likevel litt for enkelt. Enhver gartner veit at det ikke er nok at spira er god – noe godt skal komme utenfra også.
Palmehelga 2010 handler for meg om hva slags vekster som er skjøre og trenger beskyttelse, og hvilke som sprenger seg fram, samme hva. Dette er ikke så luftig som det virker. Bak de brun-grønne metaforene skjuler det seg beinharde hverdagsvalg av helt praktisk art.

Jeg kunne godt ha vært med Hosianna-flokken idag. Påske er ikke godt som idividuelt prosjekt. Kirkas påske er en befriende kontrast til det som ofte preger kunstens individ-sentrerte talemåter. Jeg kan godt ta imot en påminnelse fra nåde-korset:

Det er ikke deg alt kommer an på. Noe kommer utenfra. Noen kamper er tatt for deg.