Når det grønne gjør vondt

Jeg lar meg sjarmere av serien «Jorden rundt på seks steg». Fine fjes fra steder langt borte. Kjente mennesker som tar lange flyreiser. Den priviligerte friheten til å reise som jeg egentlig er imot – og som jeg sørger over.

«Det er akkurat som det ser ut på TV» sier Robert Stoltenberg i første episode – til trøst for oss som blir misunnelige på disse som får reise langt og mye på seriemakernes regning. Nåja. Jeg kjøper ikke helt fortellingen om at sjiraffer på TV er like greit som de du kan se på safari. Men ut fra min egen tankegang, er det kanskje bare å innstille seg på at det er sånn det må bli: La oss nøye oss med opptak og fjernformidling – lange flyreiser går snart ut på dato. Eller?

«Jeg er jomfru, men ikke fanatisk» fleipa Øystein Sunde med Frøken Bibelstripp en gang, jeg kan lett havne i «Jeg slutter å fly – men ikke helt, altså» og forsøker dermed å være en passelig livsnytende og pragmatisk grønnskolling. Men midt i denne politiske favorittøvelsen som ofte uttrykkes som å «ha to tanker i hodet på én gang», er det ikke til å komme utenom at lange flyreiser bidrar til problemet og ikke til løsningen. Om jeg sier at enkelte reiser må vi kunne unne oss, også om vi ønsker å leve miljø- og klimavennlig – da er det som om jeg ser for meg Greta Thunbergs insisterende alvorlige ansikt: «Klimatfrågan är faktisk svart-vitt. Vi måste stoppa utsläppen». Om ikke nå i første omgang, så tror jeg vi må innse at det kommer en framtid der privilegier vi har tilgang til i dag, vil bli utilgjengelige. Jeg jobber faktisk for at det skal bli vanskeligere å kunne fly – og jeg vil bli ramma av det. Foreløpig er jeg blant dem som har begynt en frivillig utfasing. Også luksusproblemer kan svi litt: Jeg har satt parentes rundt «oppleve New Zealand og et land i Sør-Amerika» fra lista over ting jeg vil gjøre før jeg dør.

Det er ikke bare restriksjoner på reising som vil gi opplevelser av tap. Hva med bolig- og arealpolitikk? «Fortetting» er et stikkord for god miljøpolitikk, men det klinger ikke vakkert – selv ikke i grønne ører. Som så mange andre naturglade, er jeg også begeistra for å kunne bo i et eget hus med grønt på alle kanter. Den norske boligdrømmen er ikke i blokk, den har avstand til naboen. Vi urbaniserer oss smått om senn, mange av oss, men vi har ikke riktig blitt park-folk – vi vil helst ha en privat hage og et utsyn som ikke bare er bygninger. Selv om eneboligene kommer til å bestå, så arbeider jeg for en politikk som antakelig betyr at mitt barn vil ha mye mindre sjans til å realisere eneboligdrømmen enn generasjoner før har kunnet. Det er grenser for hvor mange eneboliger vi kan ha samtidig som vi vil ha matjord og urskog og effektiv kollektivtransport og mye annet verdifullt. Og bakom synger ambivalensen.

Jeg hører protestene for meg mens jeg skriver: Det er ikke enkeltpersoners valg, men god politikk som vil redde kloden. Og det er sant nok. Men den gode politikken vil gripe inn i enkeltpersoners liv – og ikke alle grepene kommer til å smake av søt og krisp gulrot. Så alvorlige som prospektene er, så mye hastverk som vi har, så er pisken nødvendig. Om pisken ikke er planlagt og politisk, så vil naturen stå for den selv. Spør noen som har huset sitt på rasfarlig grunn i Longyearbyen, for eksempel.

Det brutale er at «natur-pisken» sjelden rammer dem som har mest skyld i det som skjer. Der ligger også moralen i å gjøre klimavennlige handlinger selv om de ikke monner i seg selv: Jeg redder ingen og ingenting aleine – men så lenge jeg mener at den enkeltpersonen som rammes av klimaendringene har et menneskeverd, så er også vi enkeltpersoner som har ressurser til å bli en del av løsningene forplikta til å bidra.

Heldigvis er det en haug med omstillingsmanøvre som er gevinster også. Personlig har jeg stor glede og helse å hente i togreising, sykkel og gåturer, hjemmekompostering, kreativt gjenbruk og deltakelse i økologisk grønnsaksdyrking på andelsbonde-vis. Det grønne skiftet kan oppleves sunt, sosialt, kreativt og morsomt på privat nivå. Å knipe inn på innkjøp av nye dingser og ting, frigjør penger til mat, kultur og opplevelser for oss som er heldige nok til å kunne bruke penger på mer enn livsnødvendighetene.

Og der kom det inn noe annet som gjør vondt: Noen har ikke penger til mer enn livsnødvendighetene – også i Norge. Det hender at de blir sure på oss som snakker om at det grønne skiftet er nødt til å koste litt. Og det er forståelig. For den som får alvorlig sprekk i et trangt budsjett dersom det å besøke bestemor på Granca eller tante i Finnmark blir avgiftsbelagt, er det en dårlig trøst å få vite at det er mer bærekraftig å bo i en trang leilighet enn i en enebolig.

Om det er visse grønne grep som kan gjøre vondt, er det neppe noen stor gevinst i å vite at det vonde kan være grønt. Derfor er sosial utjevning en kritisk del av det grønne skiftet som befolkningen må være en del av. «Vi må alle ofre litt» klinger så dårlig fra de priviligertes lepper.  Løsningen er likevel ikke å la være å snakke om hva vi er villige til å ofre, hva som gir gevinst, hva som svir og hva som er viktigst. Kanskje hjelper det å sette parentes rundt hele metaforen som handler om «pisk». Vi trenger egentlig ikke verken selvpisking eller pisking av andre, men bedre handlingsmønstre i en menneskehet som har én felles utfordring. Det finnes ingen pisk. Det er bare en klode som er i ferd med å sprenge tålegrensene sine. Det brude vært utfordring nok.

Reklamer

Gaia og Gud

Jeg har lest Harvest – et tredelt essay fra Charles Eisenstein – om jorda som én levende organisme. Hos meg ble teksten en oppfordring: Er det på tide å sette ord på spenningen mellom rasjonalitet og religiøsitet – nå som jeg blir grønn politiker?

Eisenstein traff meg spesielt ett sted: I fotsålene.

Han skriver om opplevelsen av bare føtter på levende jord. Om ideen om jorda som én levende organisme, med sin jord-hud og sitt vann-blod, og om at dette knapt er en abstraksjon, men noe som kan erfares. Og han setter det i kontekst:

«Formaningen om å kjenne forbindelsen med den levende Jorden gjennom bare føtter ville nok vært malplassert på en akademisk klimakonferanse eller et møte i FNs klimapanel. Fra tid til annen innlater slike arrangementer seg riktignok på et øyeblikks følelsesladd seremoni. Kanskje drar de frem en representant for et urfolk for å påkalle de fire himmelretningene før deltakerne går i gang med møtets egentlige innhold, det som handler om data og grafer, modeller og fremskrivninger, kostnad og nytte. Slike miljøer – av kvantitative abstraksjoner så vel som klimaanlegg, uforanderlig kunstig lys, identiske stoler og allestedsnærværende rette vinkler – driver bort alle former for liv bortsett fra mennesket.»

Jeg kjenner ekkoet av de mange konferansene jeg har deltatt i, der kunst og kirke har vært tema. Noen av disse har mangla både kirkelige og kunstneriske erfaringer, men nøyd seg med refleksjoner om – ritualisert ved hjelp av talerstoler og nøytrale hotellfasiliteter.

Dansereligiøsiteten
En annen verden: «Et tregulv husker at det har vært i vekst». Noe sånt kan han ha sagt, danselæreren jeg fulgte over noen år. Gruppa bevega seg med bare føtter på et tregulv lagt i et eget felt oppå et betonggulv, og vi hadde enkel tilgang til å kjenne forskjellen på betong og tre under føttene. Effekten forplanta seg i hele kroppen. Følelsen kommer tilbake når jeg skriver om den. Fotsåle-minner kan være kraftfylte. Kan du også tilbakekalle fornemmelser av fuktig mose rundt bare føtter – eller av sand og saltvann som skyller mellom tærne?

Den lykken jeg aner i minner som disse, er i skarp kontrast til hva jeg forbinder med konferansesaler og seminarrom. Det virker urimelig å bruke slike bilder til å famle seg fram til en forståelse av religiøsitet og klimaansvar. Men jeg gjør det likevel. For sammen med yoga- og qigongfolket, friluftslivsentusiastene og økobøndene, er jeg en som er grønt engasjert med kroppen. For noen av oss er det en tung vei å nærme seg politikken. For da blir distansert omtale, gjennomtenkte argumenter og kjølige kalkyler noe en tvinges til å bruke tid og krefter på. Balansen mellom rasjonalitet og religiøsitet blir vanskelig å holde, og jeg er avhengig av den.

Menneskenaturen
Som Jesus-tilhenger, kirkegjenger – og kirkedanser – gjennom mange år, har det samme gjort seg gjeldende: Ideologien får ikke tak, dersom ikke kroppen får være med – på rituelt vis; i lek eller innlevelse i fortellinger, eller i praksis og øvelse . Det nytter ikke å mene en hel masse, dersom forankringen i min egen natur, i kroppslighet og levende erfaring med den store naturen, mangler.

Jeg opplever politikerkolleger som stortrives i rasjonalitetens språk og verden, og ønsker oppriktig å strekke meg mot å beherske denne arenaen godt, for vi kommer ikke utenom. For meg er det likevel lett å se at uten «danserreligiøsiteten» får jeg et kort liv som grønn politiker. Det handler ikke bare om at jeg trenger mye bevegelse og frisk luft etter lange dager på kontoret. Det handler om hva vi mennesker dypest sett er. Eisenstein kaller menneskeheten et «organ» i den store Gaia-kroppen.

For en kristen er det uproblmematisk å se på mennesket som et stykke natur. Et dyr. Men det er også viktig i et kristent menneskesyn at mennesket er den delen av Guds skapte natur som fikk en særlig del i det guddommelige. En kraft vi bruker både godt og dårlig i syndefallets verden. I et kristent verdensbilde er det også naturlig å tenke at Guds Hellige Ånd kan bevege seg både i våre egne, kroppslige åndedrag, mellom oss i relasjonene våre og i naturen. Framfor noe (og i motsetning til de andre mototeistiske religionene), ligger det gudelignende i vår menneskelighet i at Gud selv ble kropp og la seg og sin kjærlighet inn i menneskebarnet Jesus.

Mennesket er ikke Gud. Naturen er ikke Gud. Men forbindelsene mellom Skaperen, Jorda og Menneskene er tette. Og i Jesus-fortellingen føres relasjonene sammen til enhet. Den grønt orienterte kristne kan på nokså trygg teologisk grunn feire en dyp tilhørighet til Gud OG til jorda som når vi bryter brød og deler den vinen vi kaller «Jesu blod». Kristendommen er ikke holistisk – kristen teologi feirer ingen enhet med naturen. De bibelske fortellingene gir et annet (og etter mitt syn mye mer realistisk) verdensbilde. Men relasjonen til naturen er vesentlig – og tanken om at både natur og menneskelighet springer ut av Guds kjærlighet.

Klimapedagogikken og kroppen
Litt mer fra Eisenstein til slutt: Han skriver om LIV. Han skriver om erfaringer av liv og om endringer som lar seg erfare. Og han skriver om det jeg vil kalle pedagogiske problemer når klimapolitikk bare handler om utslipp og ikke om natur:

«Når virkningene er langt unna i rom og tid, og dessuten langt ute i årsakskjeden, er det mye enklere å fornekte klimaendringer enn det er å nekte for at hvalfangst dreper hvaler, at avskoging tørker ut jorden eller at plast dreper livet i havet, for å ta noen eksempler. På samme måte er virkningene av stedbundet økologisk tilfriskning lettere å få øye på enn klimaeffekten av solcellepaneler og vindmøller. Den kausale avstanden er kortere, og virkningene mer håndfaste.»

Det er så enkelt som at luft, klima og framtid er vanskeligere å få tak på – bokstavelig talt – enn kroppslig og naturlig materialitet her og nå. Det er derfor det er lettere å skape entusiasme rundt plogging og flergangs-bærenett enn det er å droppe flyreiser eller spare strøm. Det er for mange lettere å kompostere organisk avfall enn å lese saksutredninger – fordi det på en annen måte gir gjenklang i vår natur. Å gjøre sine meditasjonsøvelser eller be sine bønner kan gi klarere opplevelse av sammenheng mellom menneskenaturen og resten av naturen enn mange valg og vaner som isolert sett er viktigere klimavalg. Dette er en av de viktigste grunnene til at jeg kommer til å fortsette å insistere på at både religiøsitet og personlige handlingsmønstre er viktige i natur og klimakampen, uansett om det gir svake kvantitative CO2-utslag.

Å skrive tekster om Gud og Gaia gir også svake utslag i CO2-regnskapene. For min del er dette likevel en viktig del av å trene opp nervebaner og ideologiske muskler i et valgår. For det er vanskelig å bedrive politikk uten et godt ideologisk fundament. Jeg håper og tror at mitt politiske parti har rom for at vårt økofilosofiske grunnlag skal kunne deles også der hvor vi av religiøse/livsynsmessige grunner har ulike perspektiv. For det har vi. Som satire-presten Kent Wisti fra nabolandet sier det: «Visst är det skilnad mellan religionerna. Vi har missförstått Gud på helt olika sätt.»

Fra stillstand til bevegelse

Det er 1. mai. «De fleste av oss her har en trygg jobb» sa en av appell-makerne på Stortorget. Ja. Også jeg har det. Nå. Et traurig strekk av jobbhistorien min tar slutt i disse dager. Men noe traff annerledes i år – etter fem måneder med status «arbeidsledig». På terskelen tilbake til arbeidslivet er det noe som skjelver.

Jeg er heldig. Fem måneder er ikke så mye. Jeg har hatt noen næringsoppdrag, og at NAV nekta meg dagpenger ble skremmende, men ingen katastrofe. «Dårlig råd» er et relativt uttrykk når en eier sitt eget hus og har en grei og brukbart bemidla familie i nærheten. Derfor har jeg også overskudd til å tenke og skrive omkring hva som skjer når livet tilsynelatende stopper opp. For det er sånn det kjennes ut. Og når jeg skriver om det, er det også fordi man blir sjølopptatt av stillstand. Ingenting annet enn virker særlig forlokkende enn å sirkle rundt meg sjøl. Det har vært for mye bare meg for lenge.

Jeg famler etter bilder på denne (s)til(l)standen. Kanskje er det sånn: Jeg ble kasta av toget på et øde sted, og i dag – siste dag før jeg begynner i ny jobb og liksom snart skal troppe opp på perrongen pakket og klar – er det som om reisefeberen tar meg: Hvordan var dette her igjen? Skal jeg begynne å få det travelt nå? Men jeg har jo ikke vært på ferie? Jeg har hatt mange langsomme dager, men fri? Jeg gleder meg, men er forvirra.

Én side av komplekset er at jeg føler meg avslørt: Jeg har oppdaga at det å ha en tittel, litt status, en posisjon i samfunnet – ja, jeg bryr meg om sånt. Mer enn jeg liker å vedkjenne meg. Jeg skjønner ikke helt hvem jeg er, når alle titler jeg har hatt er satt på lager. Jeg har også hatt en liten serie med titler etterhvert. De ser fine ut på CV’en, men ingen av dem har gitt meg trygghet. Unntaksvis en form for status. En sjelden gang en plass til å bli sett og hørt. Men aldri noe å stole på. «Danser» er blant de aller mest usikre yrkene du kan satse på i Norge, sånn reint økonomisk. «Koreograf» er litt værre. «Kirkekunstner» er tilnærmet umulig. «Prosjektleder» er stilig, men utrygt, det også. «Kritiker» er en trua rase. «Skribent» er også tøft, men hva er egentlig dét, dersom en ikke egentlig er verken journalist, forfatter eller forsker?

«Prest» er forlokkende sett opp mot alt dette. I praksis viste det seg å være innertier for min del. Tenk å kunne bruke utøveren, samtalepartneren, språkentusiasten og tenkeren i én og samme betalte jobb!? Utrolig. Aldri har jeg følt meg så hjemme sammen med en tittel som i åtte måneder ifjor. Men den var til låns. Nå stilles den i bero i en sju års tid og det har jeg skrevet om på andre måter: http://www.verdidebatt.no/innlegg/11721595-kall-i-motvind.

«Student» skulle være riktig tittel nå, men det får den ikke lov til, og det ville heller ikke stemt med virkeligheten. Studier har vært en deltidsoppgave for meg siden 1999. Bare noen få semesteret har jeg vært borte fra å arbeide med noen form av studier. Jeg har aldri «eid» tittelen likevel: På balletthøgskolen var jeg elev. På Universitetet var jeg alltid på deltid. Som fagbokforfatter var jeg utafor alle systemer. Nå er jeg av nødvendighet på siden av studiesystemene fordi det kreves av NAV. Ikke noe studielån, ingen forelesninger, ikke noe miljø, ingen kontinuitet utover den jeg lager selv. Student? Njei.

Joda. Jeg er mor. Annenhver uke er det lettere å kjenne det daglig: Jeg har en viktig plass i tilværelsen for et ungt menneske. Men så er det de andre ukene.

Det er allerede så det roper: Jamen, kjære deg da, Margrete! Kan det ikke være brukbart å simpelthen være deg! Er du virkelig så avhengig av disse rollene, oppgavene, synligheten, statusen? Svaret mitt idag, 1. mai 2018, er: Ja. Men snart kan jeg snakke i fortid om denne fasen og si: Til slutt orka jeg ikke skape min egen tilværelse, min egen framdrift, min egen «greie» mer. Jeg ble lei. Etter uker og måneder som jeg liksom kunne sett på som «rolige» ble jeg bare lei av å være «ubrukt» – for da er det så uhyggelig lett å tenke «ubrukelig». De siste dagene før jeg endelig kunne leve med en tittel igjen, sank jeg bort fra alt jeg «skulle». Dagene mangla framdrift og momentum. Jeg spilte et intetsigende spill på mobilen min og venta på at krefter utenfra skulle sette fart i maskineriet igjen. Jeg som vanligvis liker å ha ca ett minutt til overs på perrongen til toget går. På vei ut av den arbeidsledige vinteren var det som om jeg bare la meg inn på venterommet på stasjonen en uke før toget kom.

Jeg ble satt av toget i ødeland, og jeg ville ikke være der mer. Jeg unner ikke noen sånne opplevelser av å være ubrukelig. Jeg veit noe annet om meg sjøl, naturligvis – jeg er slett ikke ubrukelig. Selv om jeg skulle forulykke og bli fullstendig parkert fra arbeidslivet, er jeg slett ikke ubrukelig. Sånn er ikke bare troen jeg har på meg sjøl, men det menneskesynet jeg helst vil ha. Vinteren 2018 har likevel hatt så mange dager som har gitt mat til opplevelsen av å være «utafor» at jeg aldri mer skal ta lett på hva det vil si når mennesker ikke får innpass. Jeg ser intenst fram til en annen slags dager og lover å ikke glemme.

 

Isen under min rot

Vårknipa, sa de en gang. Fastetid, sier kirka. Det er nok nå, sier jeg. Tomt nok.

Jeg liker tanken om fasten som tid for å avstå fra noe, for å rette blikket mot noe annet. Igjen har jeg innskrenka aktiviteten på sosiale medier. Igjen har jeg tenkt (men ikke tvunget fram): Tilbake til kroppen. Forenkle dagene – for å være der du er med hele deg. Der dagene var fulle fra før, ga det mening med et sånt fasteprosjekt. Men å tømme ut når det allerede er ganske tomt, er et risikoprosjekt. Folk, oppgaver, penger, initiativ, mening, mål – slike ting som man kan mangle også som noenlunde rik. Fasten 2018 har gitt meg større respekt for hverdagsnød. Den jeg ikke har tenkt over før. Den jeg tenkte aldri skulle bli min. Det har blitt en skremmende erfaring.

Siden jeg er – i et sted dypt i meg som jeg både elsker og hater – et skapende menneske, så tvinger det seg fram: Det er så tomt nå, at jeg må skrive. «Skap noe før du dør!», roper det. Jeg har aldri greid å fullt ut omfavne dette med å MÅTTE skape noe. Så jeg låner av andre mens jeg famler i eget sinn:

«Fetter’n til døden», sier Vinni i «Mørkredd»:

«Det er som om noen har skrudd av lyset
Det svarte mørket brer seg over sinn og psyke
Og alle mine minner, de betyr no fint lite
Nå som alle disse sinnssyke innfall har blitt virkelige
Det kommer drømmer og tar meg
Her kommer søvnen, så jeg løper en annen vei
Et jævla stabeist, fetter’n til døden»

Ja. Jeg kjenner fetter’n til døden. I vinter kom han med helt konkret bagasje: Arbeidsledighet. Trøbbel med NAV. Flotte planer som faller i grus og på is. Avslag. Avslutninger. Dager aleine på sofaen som handler om å vente. Vente på svar. Vente på trygghet. Vente på lyst til å finne på noe. Vente på våren.

Og den kommer. Den er til å stole på. I starten gjør den også vondt. Jeg låner mer. Denne gangen en riktig gammel venn. Når oppdaga jeg dette, Hans Børli? Diktet hører med til soundtracket som følger mine år:

børli

Det har vært en vinter av ord som ikke virker. Tiltak som ikke nytter. Kall som gjaller i tomme rom. Og det er en skam å gi opp.

Men det er ikke døden.

Det er rart at håp og død lukter så likt.

Når snøen smelter og avslører hvor mange kjæledyr som har plassert dritt i hagen min. Når solsvidd asfaltstøv minner om å hoppe hoppestrikk, men jeg merker at kroppen ikke vil hoppe. Den vil be sola gjemme seg litt til. Er ikke helt ferdig her inne i det dunkle.

Våren er fortsatt litt teoretisk. Jeg veit den kommer, men tror ikke på den. Sola der ute krangler med minusgradene og jeg gidder ikke høre på dem.

De gode dagene kommer. Jeg fikk nettopp et varsel om det.

Jeg tror på varslerne, men det hele er fortsatt litt teoretisk.

Jeg kommer etter.

Kommer etter mot deg. Kommer tilbake til meg.
Gi meg en påske, så kommer jeg.

Dissonans i rekrutteringssangen

40 år og klar for nytt yrke. Jeg veit at prester trengs. Jeg tar valget og begynner studiene. Det er en students privilegium å være usikker på hvor veien går, men det er ikke helt som det var i 20-åra. Jeg kunne ønske Den norske kirke sang velkomstsangen litt reinere.

Jeg identifiserer meg som voksen-student mest med Kirkelig utdanningssenter i nord (KUN). Her starta jeg da valget var tatt, og dette er den praksisnære delen av studiet. Jeg vil være prestepraktiker. Derfor ser jeg kirkelivet delvis fra Tromsø. Der har jeg medstudenter som har jobba med fullmakt til sakramentsforvaltning før de egentlig er igang med studiene, og behovet for prester er stedvis desperat. Sparekniven henger over kirka her også, har jeg skjønt, men folk skal fortsatt gravlegges i vigsla jord og prestemangelen har vart i lang tid. Bispekontoret besøker oss på studiestedet med flotte stillingannonser med nordlys og fortellinger om frynsegoder – KOM til oss! Vi trenger deg!

Men jeg hører ikke til i Tromsø. Jeg bor i Borg bispedømme og hører med til det programmet som kalles Veien til prestetjeneste (VTP) her. Jeg har forlengst signalisert at jeg ønsker vikariater – både for praksisen og inntektens skyld. Venner forteller meg om den bølgen av pensjonister som er på gang i Borg. Det er bruk for prester også her. Bare ikke nå. Bare ikke studenter.

Sparekniven har sørga for at prestestillinger blir stående vakante i Borg. Jeg kjenner etterhvert både vikarer og faste prester som leverer begravelser på løpende bånd, mens en og annen ordinert pensjonist dekker inn noe av det mest akutte. Alle signaler jeg har fått så langt tyder på at jeg ikke vil kunne operere som vikar i Borg før jeg er ordinert.

Jeg bruker ca 30 000 i året på å pendle til Tromsø. Det eneste praktikumsstudiet som er tilrettelagt for voksne med barn og jobb og behov for et samlingsbasert forløp. Uten å kunne ta ut forskudd på arv, ville det vært umulig for meg å gå presteveien. (Og jeg er allerede vant til å greie meg på årsinntekt som vipper rundt den norske fattigdomsgrensa.) Eller det ville tatt meg et halvt liv før jeg kunne komme i tjeneste. Jeg greier meg på grunn av inntekter fra en bransje jeg gjerne skulle legge bak meg, så jeg nå kunne rette meg helhjerta inn mot en tjeneste som er bredspektra, krevende og viktig.

En redning for meg kan bli Møre. Møre bispedømme har som bevisst rekrutteringsstrategi åpning for å ansette studenter i vikariater. Det er rein flaks at dette også er bispedømmet der jeg har familie til å hjelpe meg med å sørge godt for Poden mens jeg kan få meg sårt tiltrengt praksis+inntekt. Studiet mitt inneholder ikke på langt nær nok praktisk øvelse. Vikariater ser for meg ut som den eneste veien til å trygges i tjeneste før ordinasjon.

En av de viktigste grunnene til at jeg neppe kan vikariere her jeg bor – til tross for det nokså prekære behovet – er at jeg må få dispensasjon fra biskopen til å forvalte sakramentene nattverd og dåp. Nesten alle gudstjenester har nattverd i våre dager. Jeg har respekt for at Borg biskop praktiserer regler som handler om tverrkirkelig samarbeid, men har mindre respekt for at det synes som om det ikke er spesielt godt koordinert mellom bispedømmene hvordan dispensasjon for studenter praktiseres. Eller er det det?

På VTP-samling med fire biskoper fra Østlandet, må jeg innrømme at hovedbudskapet som nådde fram til meg var: Det er vi som bestemmer. Biskopene har makt over dispensasjon og ordinasjon. Ingen kunne vise til noen regler eller prosedyrer for hvordan biskoper samtaler med faglærere eller praksisveiledere om eventuelt manglende egnethet som prest. De kan i prinsippet nekte deg tjeneste uten å snakke med andre om det (jeg håper jeg har misforstått dette punktet).

Jeg er ikke begymra for om jeg blir erklært egnet. Jeg er ikke bekymra for at jeg aldri skal få jobb. Jeg går fra et yrke uten en eneste arbeidsplass i hele landet (koreograf) til et yrke der det finnes arbeidsplasser nesten på hvert nes. Dette går bra.

Det som frustrerer meg er at det låter ganske ulike sanger fra ulike læresteder, ulike bispedømmer, ulike proster, ulike kolleger. Det låter litt surt – særlig her sørøstpå. Sangen her ligner litt på et: «Vi vil gjerne ha deg, men du må være ordinert og klar for å jobbe deg sønder og sammen i våre ambisiøse og folkerike menigheter». Jeg tror virkelig at prest er verdens beste jobb for oss som trekkes den veien, men for oss som prøver å lappe et helt liv sammen – også som studenter, så hadde det vært hyggelig om Den norske kirke hadde stemt koret sitt litt bedre.

I usaklighetens tid

Er vi i blodtåka, hele gjengen? Jeg gjør forsøk på å se på ytringer og kommentarfelt som har med flyktninge- og innvandringssituasjonen i Norge å gjøre. Det er utmattende. Er det mange som har det som meg? Er vi som er livredde for høyreekstremisme like omtåka som dem som er livredde for islam? Og hva slags konsekvenser får dét?

Én grunn til utmattelsen min er at det synes som det ofte er uklart hva samtalen handler om. Handler et spesifikt ordskifte om flyktningkrise eller om utlendinger i Norge generelt? Handler det om islam eller om kulturelle uttrykk og såkalte verdier? Handler det om integrering eller om inntakspolitikk? Er det i det hele tatt noe å si «ja» eller «nei» til? Vi snakker om komplekser sammensatt av flere komplekser – ofte med uklare begreper i bruk, men mange hiver seg rundt som om det skulle være enkelt.

En annen grunn til utmattelsen er denne: Det synes uhyre vanskelig å finne seg en levelig plass i en «mellomposisjon». Riktignok burde alle være der, ettersom jeg går ut fra at det er to ytterpunkter i sakskomplekset som begge er umulige: Norge kan ikke åpne grensene fullstendig, og vi kan ikke stenge grensene uten at vi løper fra internasjonale forpliktelser og menneskerettigheter. Diskusjonsrommet skulle vel dreie se om hvordan, hvem og hvor mange – ikke om «ja» eller «nei». Vi skulle vel også kunne besinne oss på at vi ikke kan velge flyktninger ut fra hvem «vi» liker og ikke. Det er vel der diskusjonene ofte (tilsynelatende?) handler om islam, og vi nærmer oss det egentlig nokså absurde (og nazisme-aktige): At det er én bestemt religion som bør stenges ute. Akkurat dette er det vel bare Donald Trump som mener på alvor – og det er ikke et legitimt politisk standpunkt i Norge. Håper jeg.

I realiteten er antakelig de fleste i en slags mellomposisjon der det går an å være på vakt mot både militant islam og høyreekstremisme. Siden jeg er bosatt i Norge, tidvis leser kommentarfelt, følger med på valgbarometre og husker 22. juli, tillater jeg meg å være mye mer redd for det høyreekstreme enn det islamistiske. Hadde jeg bodd i Midtøsten, hadde jeg antakelig hatt det helt annerledes (og som kristen antakelig vært drevet på flukt). At jeg har et relativt optimistisk syn på majoritetsislam i Norge, forhindrer meg ikke fra å være dypt bekymret for mange sider ved de kulturene som nå blir mer tallrike i Norge.

Problemet med «mellomposisjoner» er at de kan føre til at en tynges av frykt i alle retninger – og en kan bli skjelt ut fra to sider av en polarisert debatt. En kan bli handlingslammet av mindre, og er det noe som trengs i flykningenes tid, så er det handlekraft. Om vi diskuterer hvor mange flyktninger Norge har utsikter til å integrere på bærekraftig vis, er det likevel udiskutabelt at vi får og har nye landsmenn som søker og har krav på hjelp og beskyttelse. Handlings- (og holdnings-)lammelse hjelper ingen. Integrering skal skje uansett – og det ansvaret er alles. Ropene om at vi ikke greier å integrere, er selvoppfyllende.

En tredje grunn til debatt-kvalmen min, er at det er krevende å forstå argumentasjonen til alle som bare argumenterer generelt og uten noen henvisning til hvor de henter erfaringer eller fakta fra. «Jeg kjenner indirekte jenter som er blitt voldtatt av ikke-vestlige», forteller én (i debatt-tråden etter «Norge for hvite nordmenn»). Hva kan man bruke en slik opplysning til? Om noe, måtte det være til å snakke om voldtekt og anmeldelser og straffeforfølgelse av voldtektsforbrytere, ikke til å snakke om islam. Men det florerer med slike «jeg kjenner noen som (kjenner noen som)…»-argumentasjoner, og de trekkes ofte i retning av at den underliggende skurken er «islam». I mitt hode er det da lett å tenke at den underliggende leverandøren av selektive fakta heter Hege Storhaug, men det henvises sjelden verken til henne eller andre kilder. I det hele tatt er det lite av troverdige fakta-kilder å ta av, sett i forhold til den massive mengden meninger.

I avdeling for «jeg kjenner noen som…» har jeg mitt eget bidrag: Jeg kjenner et ungt menneske fra en kristen familie som antakelig ble slått av en av foreldrene. Jeg vil ikke stenge grensene for kristne innvandrere av den grunn. Jeg vil snakke om familievold. Eventuelt om den kristne understrømmen som holder fast ved at det er ok å tukte sine barn med vold. Jeg får lyst til å filleriste mennesker som mishandler ungene sine, men den familien som har krysset min vei, er den samme som har flyktet fra en bestialsk krig. Er det dette som på politikerspråk heter å ”ha to tanker i hodet på én gang”?

I en annen periode av debattkvalme, fant jeg ut at det var mye smartere å melde seg til hjelpetjeneste på et mottak enn å sette seg ved tastaturet. Det er ikke fordi jeg er spesielt hardt rammet av godhetstyranni eller naivitet. Det er simpelthen fordi det gir meg mer krefter å oppholde meg i virkeligheten framfor i en sumpmark av diffuse meninger. Jeg har ingen tro på at samtlige flyktninger er søte, hyggelige, lettintegrerte og desperat hjelpetrengende – mennesker av alle religioner og etnisiteter kan risikere å bli ubehagelige av å oppleve ubehagelige ting. Likevel har jeg en klippefast tro på at integrering går lettere om folk møtes som folk.

Derfor blir jeg neppe debattant videre etter dette. Jeg er kresen på hvor jeg bruker kreftene mine. Litt leit er det likevel, om mange har det som meg. Jeg har et spinkelt håp om at dette er en fase. Om en generasjon eller to kommer det debattanter som har hatt debatteknikk som eget fag på skolen (dvs. at norskfaget styrkes) – i tillegg til at de er vant til å leve flerkulturelt. Det er lov å håpe – noen sier at det hjelper.

Men jeg ønsker meg også dette:

Kjære journalister og redaktører: Gi oss mer fakta og virkelighet og færre meninger og tolkninger. Etter tjue saker om Sylvi Listhaugs ordvalg og ordvalgene til dem som karakteriserer Listhaug, vil jeg gjerne vite ting som: Hvordan fungerer egentlig inntaksprosessen for flyktninger? Hvem kommer fra hvor og med hvilke behov? Hva slags kompetanse har de som intervjuer og leser søknader? Kan menneskene som jobber direkte med flykninger i det norske ”apparatet” i det hele tatt uttale seg om hva de ser? Jeg vil vite mer om hva som faktisk skjer – ikke bare i ytterpunktene.

Jeg orker ikke svømme rundt i et meningshav som er forpesta av frykt for både islam og høyreekstremisme – og som har så uhyggelig lite kunnskap(størst) og klarhet.

Jernbaneraseri

Det er værre å bli svikta av noen man elsker og kjenner troskap til.

Jeg har vokst opp med NSB. Tognisse på vei til hytta og besteforeldre til jul, lange, vakre togreiser mellom øst og vest, nord og sør og tilbake. Tilbudet har blitt skralere etterhvert – til tross for nye togsett og kafeer med stadig større menyer. Og fortsatt tar jeg tog når det lar seg gjøre. Til jobb og fritid. Takket være toget blir mange jobber innrammet av det som oppleves som fri tid. Fortsatt glimter det stadig til med intense opplevelser av fred og forflytning – fri for køer gjennom apparater som sjekker at jeg ikke har med for mye væske eller truende gjenstander som neglfiler, småsakser eller sykkellykter (!).

Dessuten: Skriveprosjekter lar seg gjennomføre fordi toget er mitt beste skrivested.

For kort tid siden satte jeg meg full av forventning til 6 uforstyrrede skrive-timer på tur til Trondheim og videre til fest og møter med kolleger i Nord-trøndelag. Deadline til min første bok nærmer seg, og ingenting gir større tilfredshet enn å kjenne skriveflyten etablere seg langs Mjøsa. Så kommer meldingen: – Avsport godstog i Gudbrandsdalen. – Vi aner ikke om vi greier å mobilisere busser og sjåfører akkurat nå, men kommer tilbake med nærmere info. Denslags meldinger forteller erfarne togreisere om forsinkelser på minst 2 timer.

Vi togelskere og erfarne pendlere blir sjelden hissige. Vi plukker opp våre telefoner og ordner opp. Avbestiller hotell. Får venner til å stille med sengetøy i Trondheim, og vennene er av det kaliberet at de tåler å ikke vite om ankomst blir ti eller to. Ja, vi spanderer tilogmed skeive smil til naboene på det stappfulle toget og undrer oss på hvem av oss som trekker vinnerloddet til å ankomme noe som ligner på destinasjonen i noe som ligner på skapelig tid og på en brukbart behagelig måte. Bare sjelden skjeller vi ut personalet. Vi skjønner at det ikke er deres feil.

Men under ulmer raseriet. For disse tingene har foregått for ofte og for lenge. Jeg nekter å tro at det er uten sammenheng med politisk forsømmelse at et tog har sporet av idag (NB: uten personskader!). Den forslitte frasen «..i et av verdens rikeste land!» ringer i øra på meg mens jeg rigger meg til med laptopen i trappa i inngangspartiet til toget – igjen. Jeg har sondert terrenget: To toaletter er i ustand, det tredje mangler dopapir – ståplassene fylles opp, men det finnes mat og drikke. Jeg er god på å gjøre det komfortabelt nok i varme overfylte tog til å kunne gjøre jobben jeg hadde beregnet å gjøre på togreisen. Jeg er tross alt fast gjest på Østfoldbanen. 480x

Jeg kjenner ikke historikk, statistikk og politisk spill godt nok til å kunne si hvordan togsituasjonen i Norge skulle settes på rett kjøl. Jeg bare veit at forbedringene jeg har hørt prat om årevis må skje snart. Jeg veit bare at i en klimakrise-tid er dette ufattelig: Når vi trenger konkurransedyktige togtilbud mer enn noensinne, er norsk jernbane øyensynlig i et stort, langtrukkent og forutsett fall. Jeg skulle gjerne visst hvor mye alle uregelmessighetene og alt etterslepet koster NSB/Jernbaneverket. Hvor mye som kunne vært spart dersom noen hadde tatt til vett for lenge siden.

Hvorfor må det koste mer enn en god hotellnatt å kjøpe køye på et nattog? Hvorfor skal det koste en brøkdel av prisen å brøle over skyene med de absurd mange avgangene til destinasjoner som toget burde greie å konkurrere på? Jeg skjønner det ikke, og jeg ser ikke framtida i det. Vi er mange som har det sånn.

Jeg vil helst ikke nedsnakke toget – det er mange turer som er presise nok, behagelige nok og rimelige nok til at det også er en glede å være trofast NSB’er. Ikke minst er det en fryd å kunne ta toget sammen med barn. Familievogna på Bergensbanen er fantastisk! Neste års sommer skal legges på skinner – tvers over eurasia. Jeg tar med meg ungen og gleder meg som en unge. Og har – dessverre – godt håp om at den transmongolske jernbanen er mer pålitelig enn mitt elskede NSB.