Dissonans i rekrutteringssangen

40 år og klar for nytt yrke. Jeg veit at prester trengs. Jeg tar valget og begynner studiene. Det er en students privilegium å være usikker på hvor veien går, men det er ikke helt som det var i 20-åra. Jeg kunne ønske Den norske kirke sang velkomstsangen litt reinere.

Jeg identifiserer meg som voksen-student mest med Kirkelig utdanningssenter i nord (KUN). Her starta jeg da valget var tatt, og dette er den praksisnære delen av studiet. Jeg vil være prestepraktiker. Derfor ser jeg kirkelivet delvis fra Tromsø. Der har jeg medstudenter som har jobba med fullmakt til sakramentsforvaltning før de egentlig er igang med studiene, og behovet for prester er stedvis desperat. Sparekniven henger over kirka her også, har jeg skjønt, men folk skal fortsatt gravlegges i vigsla jord og prestemangelen har vart i lang tid. Bispekontoret besøker oss på studiestedet med flotte stillingannonser med nordlys og fortellinger om frynsegoder – KOM til oss! Vi trenger deg!

Men jeg hører ikke til i Tromsø. Jeg bor i Borg bispedømme og hører med til det programmet som kalles Veien til prestetjeneste (VTP) her. Jeg har forlengst signalisert at jeg ønsker vikariater – både for praksisen og inntektens skyld. Venner forteller meg om den bølgen av pensjonister som er på gang i Borg. Det er bruk for prester også her. Bare ikke nå. Bare ikke studenter.

Sparekniven har sørga for at prestestillinger blir stående vakante i Borg. Jeg kjenner etterhvert både vikarer og faste prester som leverer begravelser på løpende bånd, mens en og annen ordinert pensjonist dekker inn noe av det mest akutte. Alle signaler jeg har fått så langt tyder på at jeg ikke vil kunne operere som vikar i Borg før jeg er ordinert.

Jeg bruker ca 30 000 i året på å pendle til Tromsø. Det eneste praktikumsstudiet som er tilrettelagt for voksne med barn og jobb og behov for et samlingsbasert forløp. Uten å kunne ta ut forskudd på arv, ville det vært umulig for meg å gå presteveien. (Og jeg er allerede vant til å greie meg på årsinntekt som vipper rundt den norske fattigdomsgrensa.) Eller det ville tatt meg et halvt liv før jeg kunne komme i tjeneste. Jeg greier meg på grunn av inntekter fra en bransje jeg gjerne skulle legge bak meg, så jeg nå kunne rette meg helhjerta inn mot en tjeneste som er bredspektra, krevende og viktig.

En redning for meg kan bli Møre. Møre bispedømme har som bevisst rekrutteringsstrategi åpning for å ansette studenter i vikariater. Det er rein flaks at dette også er bispedømmet der jeg har familie til å hjelpe meg med å sørge godt for Poden mens jeg kan få meg sårt tiltrengt praksis+inntekt. Studiet mitt inneholder ikke på langt nær nok praktisk øvelse. Vikariater ser for meg ut som den eneste veien til å trygges i tjeneste før ordinasjon.

En av de viktigste grunnene til at jeg neppe kan vikariere her jeg bor – til tross for det nokså prekære behovet – er at jeg må få dispensasjon fra biskopen til å forvalte sakramentene nattverd og dåp. Nesten alle gudstjenester har nattverd i våre dager. Jeg har respekt for at Borg biskop praktiserer regler som handler om tverrkirkelig samarbeid, men har mindre respekt for at det synes som om det ikke er spesielt godt koordinert mellom bispedømmene hvordan dispensasjon for studenter praktiseres. Eller er det det?

På VTP-samling med fire biskoper fra Østlandet, må jeg innrømme at hovedbudskapet som nådde fram til meg var: Det er vi som bestemmer. Biskopene har makt over dispensasjon og ordinasjon. Ingen kunne vise til noen regler eller prosedyrer for hvordan biskoper samtaler med faglærere eller praksisveiledere om eventuelt manglende egnethet som prest. De kan i prinsippet nekte deg tjeneste uten å snakke med andre om det (jeg håper jeg har misforstått dette punktet).

Jeg er ikke begymra for om jeg blir erklært egnet. Jeg er ikke bekymra for at jeg aldri skal få jobb. Jeg går fra et yrke uten en eneste arbeidsplass i hele landet (koreograf) til et yrke der det finnes arbeidsplasser nesten på hvert nes. Dette går bra.

Det som frustrerer meg er at det låter ganske ulike sanger fra ulike læresteder, ulike bispedømmer, ulike proster, ulike kolleger. Det låter litt surt – særlig her sørøstpå. Sangen her ligner litt på et: «Vi vil gjerne ha deg, men du må være ordinert og klar for å jobbe deg sønder og sammen i våre ambisiøse og folkerike menigheter». Jeg tror virkelig at prest er verdens beste jobb for oss som trekkes den veien, men for oss som prøver å lappe et helt liv sammen – også som studenter, så hadde det vært hyggelig om Den norske kirke hadde stemt koret sitt litt bedre.

Advertisements

I usaklighetens tid

Er vi i blodtåka, hele gjengen? Jeg gjør forsøk på å se på ytringer og kommentarfelt som har med flyktninge- og innvandringssituasjonen i Norge å gjøre. Det er utmattende. Er det mange som har det som meg? Er vi som er livredde for høyreekstremisme like omtåka som dem som er livredde for islam? Og hva slags konsekvenser får dét?

 

Én grunn til utmattelsen min er at det synes som det ofte er uklart hva samtalen handler om. Handler et spesifikt ordskifte om flyktningkrise eller om utlendinger i Norge generelt? Handler det om islam eller om kulturelle uttrykk og såkalte verdier? Handler det om integrering eller om inntakspolitikk? Er det i det hele tatt noe å si «ja» eller «nei» til? Vi snakker om komplekser sammensatt av flere komplekser – ofte med uklare begreper i bruk, men mange hiver seg rundt som om det skulle være enkelt.

 

Én annen grunn til utmattelsen er denne: Det synes uhyre vanskelig å finne seg en levelig plass i en «mellomposisjon». Riktignok burde alle være der, ettersom jeg går ut fra at det er to ytterpunkter i sakskomplekset som begge er umulige: Norge kan ikke åpne grensene fullstendig, og vi kan ikke stenge grensene uten at vi løper fra internasjonale forpliktelser og menneskerettigheter. Diskusjonsrommet skulle vel dreie se om hvordan, hvem og hvor mange – ikke om «ja» eller «nei». Vi skulle vel også kunne besinne oss på at vi ikke kan velge flyktninger ut fra hvem «vi» liker og ikke. Det er vel der diskusjonene ofte (tilsynelatende?) handler om islam, og vi nærmer oss det egentlig nokså absurde (og nazisme-aktige): At det er én bestemt religion som bør stenges ute. Akkurat dette er det vel bare Donald Trump som mener på alvor – og det er ikke et legitimt politisk standpunkt i Norge. Håper jeg.

 

I realiteten er antakelig de fleste i en slags mellomposisjon der det går an å være på vakt mot både militant islam og høyreekstremisme. Siden jeg er bosatt i Norge, tidvis leser kommentarfelt, følger med på valgbarometre og husker 22. juli, tillater jeg meg å være mye mer redd for det høyreekstreme enn det islamistiske. Hadde jeg bodd i Midtøsten, hadde jeg antakelig hatt det helt annerledes (og som kristen antakelig vært drevet på flukt). At jeg har et relativt optimistisk syn på majoritetsislam i Norge, forhindrer meg ikke fra å være dypt bekymret for mange sider ved de kulturene som nå blir mer tallrike i Norge.

 

Problemet med «mellomposisjoner» er at de kan føre til at en tynges av frykt i alle retninger – og en kan bli skjelt ut fra to sider av en polarisert debatt. En kan bli handlingslammet av mindre, og er det noe som trengs i flykningenes tid, så er det handlekraft. Om vi diskuterer hvor mange flyktninger Norge har utsikter til å integrere på bærekraftig vis, er det likevel udiskutabelt at vi får og har nye landsmenn som søker og har krav på hjelp og beskyttelse. Handlings- (og holdnings-)lammelse hjelper ingen. Integrering skal skje uansett – og det ansvaret er alles. Ropene om at vi ikke greier å integrere, er selvoppfyllende.

 

Én tredje grunn til debatt-kvalmen min, er at det er krevende å forstå argumentasjonen til alle som bare argumenterer generelt og uten noen henvisning til hvor de henter erfaringer eller fakta fra. «Jeg kjenner indirekte jenter som er blitt voldtatt av ikke-vestlige», forteller én (i debatt-tråden etter «Norge for hvite nordmenn»). Hva kan man bruke en slik opplysning til? Om noe, måtte det være til å snakke om voldtekt og anmeldelser og straffeforfølgelse av voldtektsforbrytere, ikke til å snakke om islam. Men det florerer med slike «jeg kjenner noen som (kjenner noen som)…»-argumentasjoner, og de trekkes ofte i retning av at den underliggende skurken er «islam». I mitt hode er det da lett å tenke at den underliggende leverandøren av selektive fakta heter Hege Storhaug, men det henvises sjelden verken til henne eller andre kilder. I det hele tatt er det lite av troverdige fakta-kilder å ta av, sett i forhold til den massive mengden meninger.

 

I avdeling for «jeg kjenner noen som…» har jeg mitt eget bidrag: Jeg kjenner et ungt menneske fra en kristen familie som antakelig ble slått av en av foreldrene. Jeg vil ikke stenge grensene for kristne innvandrere av den grunn. Jeg vil snakke om familievold. Eventuelt om den kristne understrømmen som holder fast ved at det er ok å tukte sine barn med vold. Jeg får lyst til å filleriste mennesker som mishandler ungene sine, men den familien som har krysset min vei, er den samme som har flyktet fra en bestialsk krig. Er det dette som på politikerspråk heter å ”ha to tanker i hodet på én gang”?

 

I en annen periode av debattkvalme, fant jeg ut at det var mye smartere å melde seg til hjelpetjeneste på et mottak enn å sette seg ved tastaturet. Det er ikke fordi jeg er spesielt hardt rammet av godhetstyranni eller naivitet. Det er simpelthen fordi det gir meg mer krefter å oppholde meg i virkeligheten framfor i en sumpmark av diffuse meninger. Jeg har ingen tro på at samtlige flyktninger er søte, hyggelige, lettintegrerte og desperat hjelpetrengende – mennesker av alle religioner og etnisiteter kan risikere å bli ubehagelige av å oppleve ubehagelige ting. Likevel har jeg en klippefast tro på at integrering går lettere om folk møtes som folk.

 

Derfor blir jeg neppe debattant videre etter dette. Jeg er kresen på hvor jeg bruker kreftene mine. Litt leit er det likevel, om mange har det som meg. Jeg har et spinkelt håp om at dette er en fase. Om en generasjon eller to kommer det debattanter som har hatt debatteknikk som eget fag på skolen (dvs. at norskfaget styrkes) – i tillegg til at de er vant til å leve flerkulturelt. Det er lov å håpe – noen sier at det hjelper.

 

Men jeg ønsker meg også dette:

Kjære journalister og redaktører: Gi oss mer fakta og virkelighet og færre meninger og tolkninger. Etter tjue saker om Sylvi Listhaugs ordvalg og ordvalgene til dem som karakteriserer Listhaug, vil jeg gjerne vite ting som: Hvordan fungerer egentlig inntaksprosessen for flyktninger? Hvem kommer fra hvor og med hvilke behov? Hva slags kompetanse har de som intervjuer og leser søknader? Kan menneskene som jobber direkte med flykninger i det norske ”apparatet” i det hele tatt uttale seg om hva de ser? Jeg vil vite mer om hva som faktisk skjer – ikke bare i ytterpunktene.

 

Jeg orker ikke svømme rundt i et meningshav som er forpesta av frykt for både islam og høyreekstremisme – og som har så uhyggelig lite kunnskap(størst) og klarhet.

Jernbaneraseri

Det er værre å bli svikta av noen man elsker og kjenner troskap til.

Jeg har vokst opp med NSB. Tognisse på vei til hytta og besteforeldre til jul, lange, vakre togreiser mellom øst og vest, nord og sør og tilbake. Tilbudet har blitt skralere etterhvert – til tross for nye togsett og kafeer med stadig større menyer. Og fortsatt tar jeg tog når det lar seg gjøre. Til jobb og fritid. Takket være toget blir mange jobber innrammet av det som oppleves som fri tid. Fortsatt glimter det stadig til med intense opplevelser av fred og forflytning – fri for køer gjennom apparater som sjekker at jeg ikke har med for mye væske eller truende gjenstander som neglfiler, småsakser eller sykkellykter (!).

Dessuten: Skriveprosjekter lar seg gjennomføre fordi toget er mitt beste skrivested.

For kort tid siden satte jeg meg full av forventning til 6 uforstyrrede skrive-timer på tur til Trondheim og videre til fest og møter med kolleger i Nord-trøndelag. Deadline til min første bok nærmer seg, og ingenting gir større tilfredshet enn å kjenne skriveflyten etablere seg langs Mjøsa. Så kommer meldingen: – Avsport godstog i Gudbrandsdalen. – Vi aner ikke om vi greier å mobilisere busser og sjåfører akkurat nå, men kommer tilbake med nærmere info. Denslags meldinger forteller erfarne togreisere om forsinkelser på minst 2 timer.

Vi togelskere og erfarne pendlere blir sjelden hissige. Vi plukker opp våre telefoner og ordner opp. Avbestiller hotell. Får venner til å stille med sengetøy i Trondheim, og vennene er av det kaliberet at de tåler å ikke vite om ankomst blir ti eller to. Ja, vi spanderer tilogmed skeive smil til naboene på det stappfulle toget og undrer oss på hvem av oss som trekker vinnerloddet til å ankomme noe som ligner på destinasjonen i noe som ligner på skapelig tid og på en brukbart behagelig måte. Bare sjelden skjeller vi ut personalet. Vi skjønner at det ikke er deres feil.

Men under ulmer raseriet. For disse tingene har foregått for ofte og for lenge. Jeg nekter å tro at det er uten sammenheng med politisk forsømmelse at et tog har sporet av idag (NB: uten personskader!). Den forslitte frasen «..i et av verdens rikeste land!» ringer i øra på meg mens jeg rigger meg til med laptopen i trappa i inngangspartiet til toget – igjen. Jeg har sondert terrenget: To toaletter er i ustand, det tredje mangler dopapir – ståplassene fylles opp, men det finnes mat og drikke. Jeg er god på å gjøre det komfortabelt nok i varme overfylte tog til å kunne gjøre jobben jeg hadde beregnet å gjøre på togreisen. Jeg er tross alt fast gjest på Østfoldbanen. 480x

Jeg kjenner ikke historikk, statistikk og politisk spill godt nok til å kunne si hvordan togsituasjonen i Norge skulle settes på rett kjøl. Jeg bare veit at forbedringene jeg har hørt prat om årevis må skje snart. Jeg veit bare at i en klimakrise-tid er dette ufattelig: Når vi trenger konkurransedyktige togtilbud mer enn noensinne, er norsk jernbane øyensynlig i et stort, langtrukkent og forutsett fall. Jeg skulle gjerne visst hvor mye alle uregelmessighetene og alt etterslepet koster NSB/Jernbaneverket. Hvor mye som kunne vært spart dersom noen hadde tatt til vett for lenge siden.

Hvorfor må det koste mer enn en god hotellnatt å kjøpe køye på et nattog? Hvorfor skal det koste en brøkdel av prisen å brøle over skyene med de absurd mange avgangene til destinasjoner som toget burde greie å konkurrere på? Jeg skjønner det ikke, og jeg ser ikke framtida i det. Vi er mange som har det sånn.

Jeg vil helst ikke nedsnakke toget – det er mange turer som er presise nok, behagelige nok og rimelige nok til at det også er en glede å være trofast NSB’er. Ikke minst er det en fryd å kunne ta toget sammen med barn. Familievogna på Bergensbanen er fantastisk! Neste års sommer skal legges på skinner – tvers over eurasia. Jeg tar med meg ungen og gleder meg som en unge. Og har – dessverre – godt håp om at den transmongolske jernbanen er mer pålitelig enn mitt elskede NSB.

Pilgrim 2015 – 6: Language lost and found

Me. Not me. Not not me. Less me. More you. More Other. Allowing space for me.

Why don’t you sum up your pilgrimage in your second language, Margrete? After all, you have spent the last fortnight with people who don’t speak Norwegian. Maybe some of them would like to read your reflections?

Well, allright, even though I must admit it is a huge relief to be back in my own language. My English is decent, but my «pilgrimage» became a realm of deepening knowledge and suprisingly deep new friendships, and in this situation it was very clear that I feel more at ease when the I have the nuances of my own language at hand. Truly bilingual people are really lucky, I think.

Your previous posts are not available to your english speaking friends. A short resumé, please?

That’s a challenge, and a good one!
My first post was about the idea of the pilgrim connected to my trip to Amsterdam. I argue that real pilgrims always have a goal. A sacred goal. «The Journey is the Destination» does not apply to the pilgrim. Actually, the dance workshop adressed this directly. Julyen Hamilton told us how people may suppose that improvised dance is all about «process». «No!» he replied «I want to make things. Products!» And we did make products – several pieces of instant choreography that resound in the bodies of 20 dancers from about 10 different nations. This is making a difference in the world, isn’t it – even though we did not perform for a larger audience?

Anyway: My goal was my body – seemingly unholy and selfcentered, but none the less thoroughly Christian, because the God-like and created human body is the place where holy encounters happen. Where else? The aware, daring and moving body is a sacred space. The fact that the dance workshop was in a rebuildt church only added some context to this belief.

The following blog-posts were more about the workshop itself, and about my relationship to Julyen Hamiltons approach to improvisation in dance. He is a bit of a guru in his field of exploration, and yet a teacher who always gives the work back to the worker, refusing to make general rules. The «rule» is the work; we practice staying up to date in the actuality of movement.  – I appreciate him greatly because he is an artist in everything he does. There is play, poetry, clarity, rhythm, intelligence and physicality – and urgency: «You can lose your piece – so stay up to date!» The dicipline is strict, and yet there is this generous allowance for multiple layers of reading and for any kind of movement.

1duett

Photo: Patrick Beelaert

Did you reach you goal, pilgrim?

Yes, i did. It didn’t come about quite like I imagined it to, and there were no moments of «revelation», this time. In fact, I continued to feel a certain fatigue in a lot of the work. All the more, it was nice to notice that it didn’t matter so much whether I felt «fit» or not. I could do the work anyway. At times the movement work fed me – not the other way around.

What does that mean?

Julyen spoke early about letting the movement leave you – in order to become movement in a context where the reading of the movement is more open. In this way the movement can come back to you, instead of you being absorbed by it. I liked it a lot when he explained how this «released» movement then may be more «spacious» and inviting for other. Other meaning «the rest of the world» – or the audience – and even yourself. I suppose he means to describe the wonderful world that opens up when you stop being busy about expressing «yourself», and instead enter into serving the unfolding expression. Or: To be concerned about what is happening, rather than what you are doing (and – God forbid – the multiple reasons for what you are doing).

I believe one of your earlier posts was about instant composition work in relation to therapy?

For me, as a counsellor trained in gestalt therapy, it makes perfect sense to practice the ability to read/listen while in action. It also makes sense that this has a healing function – in itself.  In the workshop it was about movement and composition, but these are «life skills»: skills of giving, receiving and allowing.  Julyen is careful to distance his work from therapeutic work – still, I think many of us have a therapeutic outcome from the discipline. As «body workers» there is no such thing as leaving yourself out. You are always there as a dancer – with all your content, but it is not all actualized. Practicing the ability to choose what is actualized in the moment is empowering. Strangely enough, this does not contradict the fact that a lot of the movement comes from «God-knows-where».

They say that «When you allow something to be what it is, it changes.» I met this first in the therapy room – as a wise saying. In aware and spontaneous action we actually practice this. So when something is unhealthy or counterproductive and you cannot just leave it, you may have to work it – rather than trying to change.

Are you saying that the work has a terapeutic function because it is not therapeutic in its intentions?

Yes and no. Yes because it is not about me, me, me in the sense that it is about dealing with my emotions or personal history. The beauty of it is that it is bigger than me. I’m included, but there is always a context – there is you, there is other. Its not not me.
No because in my view, a vital part of good therapeutic work is excactly this «mechanical» work of awareness and listening. Maybe even therapy is not about «resolving personal problems», but more about being able to take and fill the place that is given to you in your context.

Okay, by now I am dizzy from the perspectives brought up. We should finnish this interview. One more thing: Why «language lost and found» in the title?

I think it deals with the fact that I started my pilgrimage in a need to «find» my body – my dancing body. And, of course, there is nothing to look for – it is there. So the «finding» is the working it. To write a lenghty text in English is the same. I could fool myself that I am losing something – my second language, for instance, while all along it is not a question of losing or finding. It is a question of what you choose to work.

It is as cruel and as simple as that.

2duettrio

Photos from the «Evolving technique and making dances»-workshop by Julyen Hamilton in Amsterdam 2015: Patrick Beelaert.

Skrivepilegrim 2015 – 5: Innafor huden

Så? Hvor langt har du kommet mot ditt hellige mål, vandrer?
La oss intervjue improvisatøsa:

Har du nådd fram til kroppen nå – på dag 7 av arbeidsperioden?

Hmja. Det lever her nå. Definitivt. I den grad at det koster litt å hente fram ord og tastefingre igjen. Å «reflektere» virker nesten overflødig, så fint har det vært med både bevegelsesarbeid og opplevelser på fritida. I tillegg er det tydelig at kroppen alltid er der. Det er jo en konstruksjon å skulle «reise til» kroppen. I motsetning til instrumentalister, så forlater dansekunstnere aldri instrumentet sitt. Men det koster litt å registrere at opplevelsen av kroppen endrer seg av så mange grunner – for eksempel alder.
I verkstedet er vi deltakere i mange aldre – fra 20-åra til 60-åra, og vi holder dampen oppe bra hele gjengen – ti til fire hver dag. Mye fordi arbeidet disse dagene er så liketil at det slett ikke handler om å være «i form». Det vil si: Vi kommer i form i en viss forstand som ikke er «fitness». Mer som mr. H sa: «It’s about releasing creativity into form.»

Du søkte en helsebringende erfaring. Hvordan går det med dette?

Det ble det snakka om idag, faktisk. «Poesi er umiddelbart helbredende» sa mr. H. Han er opptatt av «poesi og materialitet», sa han i starten av kurset. Jeg tror dette henger sammen med noe annet han har sagt. At «innholdet kan falle til ro i en tjenlig form». Eller som det kan bli på engelsk: Be content – as in content. (Vær «tilfreds» – ordet er det samme som «innhold» og lar seg ikke oversette.)

Det vil si ja – dette kjennes helsebringende i og med at mange erfaringer og uttrykk får rom og tillatelse til å være hva de er. Samtidig er det mye av meg som er i større opprør nå enn da jeg kom. Ettersom vi deltakere kjenner hverandre bedre, kommer det opp pausesamtaler og opplevelser i fritida som minner om kompleksiteten som fortsatt må håndteres utafor de trygge, faste verkstedrammene. Jeg synes det er tøft å være på danseverksted i en kropp som kanskje gjør seg ferdig med å være en profesjonell danserkropp i den forstand jeg har vent meg til å tenke at den skulle være. Noe er i ferd med å tømmes ut, og jeg veit ikke helt hva det er. I beste fall er det bare behovet for å bevise noe som tømmes ut. I værste fall er det et mye mer smertefullt farvel til noe som har forma hele min ungdomstid og mye av både barndom og voksenalder også. Sannheten er antakelig midt imellom et sted. Å danse med dette veksler mellom en fredfylt registrering av at visse ting som er borte heller ikke er savnet – og iblant snapper jeg etter luft fordi jeg veit at dette ER lufta jeg puster i, og ja, jeg er redd for å miste det: Kroppen, tilstedeværelsen – samspillet med de andre.

Er det ikke paradoksalt at du er mest redd for å miste noe som du akkurat nå faktisk aktivt og bevisst oppsøker og lever i – altså kroppen som utfolder seg med nærvær og sammen med andre?

Ja og nei. Jeg veit at det kan mistes. Det veit jeg altfor godt. Det er kanskje derfor jeg ønsker å praktisere som terapeut framover. Jeg tror gode terapeuter må ha vært igjennom erfaringer av å miste noe umistelig. Om det så er for kortere perioder, men likevel: Har du aldri vært der, kan du ikke møte stor psykisk smerte med både distanse og empati. Så alvorlig er det faktisk.

Kan du gi eksempel fra arbeidsdagen din idag på hvordan det terapeutiske henger sammen med improvisasjonstreningen?

Ja, det tror jeg. Vi jobba med volum og overflate idag. Altså å bevege oss med en opplevelse av å være kropper som tar opp plass i tredimensjonalt rom, samtidig som vi er definert mot resten av verden med en tydelig overflate. Et godt eksempel som ble brukt var at vi opplever kroppen annerledes i badekaret i forhold til i dusjen. Badet stimulerer det voluminøse, og dusjen stimulerer overflaten. Å tillate seg den slags lytting til bevegelse kan være ganske voldsomt emosjonelt. Treningen kan – som her – handle om å ta ansvar for egen sansing og opplevelse så bevegelsen hurtig kan styres i forhold til dansekomposisjon. I en terapeutisk sammenheng kan det handle om å bli kjent med hvordan erfaringen av egen kropp kan hjelpe deg til å ta ansvar for egne grenser og behov.

Jeg liker å snakke sjenerøst om hva innholdet i en kropp er, for det er så tett sammenvevd alt sammen: Nervebaner, muskler, blod, pust, organer, sansning – dette vidunderlig komplekse maskineriet som er oss og som også historier, smerter, lyst og drømmer finner sin plass i. Vi er polyfunksjonelle, ble det sagt her om dagen. Og alt er i spill samtidig. Selv om vi jobber spesielt med ett perspektiv på kroppen, er alle andre deler av systemet også involvert. Det er det vakre. Jeg har gjort seriøse forsøk på å bli så abstrakt og teknisk som mulig i min dans, men innholdet «tyter ut» – det er dette som kalles ut-trykk. Det er dypt både terapeutisk og kunsthåndverk å kunne ta ansvar for at det som er innafor huden henger sammen med det som uttrykkes der ute. Det fyller opp min tank med motivasjon for å arbeide for at flere rom i samfunnet kan ivareta nettopp disse eksistensielle behovene.

Intet mindre?

Intet mindre.

Skrivepilegrim 2015 – 4: Disiplin revisited

Det var uhyre tungt å komme seg ut på dansegulvet i dag. Ut av senga, for den saks skyld. Noen timer seinere: Dansekunst blir til i min kropp.

«This is our dicipline» sier mr. Hamilton. Utsagnet sammenfalt med tidspunktet i arbeidsdagen da jeg kjente en stor tanke blafre gjennom systemet: – Det er jo dette jeg er. Jeg er en dansende. Jeg er hjemme. Dette svulmet inni, helt fram til ordet «disiplin» kom som et punktum i en lang setning.

Dette er helt karakteristisk for dansearbeid med mr. H. Når jeg fylles opp av noe av stor emosjonell og personlig betydning, tar han det ned til faktisk arbeid og nøkterne fakta. Jeg har lært meg til at dette ikke er en reduksjon. Slett ikke. Min følelse kunne dirre videre alt den ville, men det var likevel riktig at den var et resultat av disiplin. Og dersom jeg hadde fortapt meg i følelsen, ville dansen antakelig opphøre. Hvertfall den slags dans som gir noe av verdi til komposisjonene som ble til i dagens verksted.

Hadde jeg gjort som jeg «følte for» idag, ville jeg ikke engang vært i rommet. Den terapeutiske effekten av dette arbeidet er at det ikke er terapeutisk orientert i betydningen «nå-skal-du-kjenne-riktig-godt-etter». All begeistringsskapende, rørende og helbredende kunst som oppsto idag, var et resultat av at vi gikk ut på det gulvet, var villige til å bevege oss, villige til å legge til side alt som var irrelevant – for eksempel lammende prestasjonsangst, overveldende trøtthet eller unnskyldninger. Det hender det er det mest krevende av alt: Å legge fra seg det som ikke er tjenlig. Å stole på at det som skal gjøres er det som skal gjøres. Det er på denne måten kunst blir til.

For grunnen til «revisited», sjekk tidligere skriverier om disiplin: https://margogbein.wordpress.com/2013/01/10/disip-lin-disip-pelskap/

Skrivepilegrim 2015 – 3: Takin’ care of business

Jeg innrømmer det. Jeg er rammet av et guru-syndrom. Det er så fint å sitte ved føttene til noen som sier noe smartere enn det jeg kunne tenke ut sjøl.

I juleferien fikk jeg en opplysning som kanskje forklarer hvorfor. Jeg ble nemlig – sammen med min gode venninne fra barneskolen – plassert i en ungdomsskoleklasse der det var forutsett at mange ville ha problemer med å holde nivå. Min venninne og jeg ble satt i den gruppa for å kompensere. Eller for å «lede an» eller… hva i helsike de måtte ha tenkt på, de idiotene som delte inn klasse den gangen. Vår mer enn gode nok IQ kvalifiserte oss til et ansvar vi ikke skulle ha – og flere av de voksne abdiserte og lot prosjekt E-klasse gå sin skeive gang. For meg betydde det starten på den delen av skolekarrieren da jeg måtte skaffe meg egne sideprosjekter for å klare å være til stede. Strikking, brodering og diktskriblerier dro meg noenlunde helskinna gjennom klasseromstimene. Jeg kunne ikke begripe hvorfor jeg skulle svare på dumme spørsmål bare for å jekke opp karakteren i muntlig. Hvorfor svare høyt på noe alle åpenbart burde kunne? Hvorfor kaste bort så mye tid på å gjøre det samme om og om igjen? I tysktimene på videregående tok jeg konsekvensen av kjedsomheten og ble privatist istedet. Skal vi telle til ti i kor når vi har hatt faget i to år allerede? Antakelig en ikke helt uvanlig historie om et såkalt «evnerikt» barn i norsk skole.

På barneskolen hadde jeg ingen idé om å være spesielt smart. Jeg hadde noen venner i klassen som leke-lærte omtrent som meg. Det var ikke flaut å gi «det lille ekstra». Kreativitet var gangbar valuta, og lærerne syntes å sette pris på at vi likte å lære. Seinere ble lærerne for opptatt til å legge merke til det fungerende. Eller: Ikke det fungerende, faktisk. For vi fungerte etterhvert svært dårlig, vi flinke. Men det var alltid noe som fungerte værre. Jeg husker én lærer på ungdomsskolen og én lærer på videregående som utfordret meg faglig. Dette ble enkeltstående gyldne øyeblikk der jeg skjønte at de skjønte at jeg var et annet sted. At det å bli bedt om å strekke seg litt lenger, var som en utstrakt hånd inn i et veldig ensomt landskap. Det koster litt å skrive dette her, for «arroganse-alarmen» min ringer. Men faktum er at jeg for alltid er engstelig for å framstå som «flink». Jeg forbinder det med ensomhet.

Lenge trodde jeg dette handlet om å få karakterer. Synlige bevis på «meg og dem»- forskjellen. Men nei. Det viser seg at min skjebne på ungdomsskolen var mer planlagt enn som så. Noen forventa noe av meg som jeg aldri hadde fått beskjed om å innfri. Læring som blir målt har etter denne tida alltid trigget en vaktsomhet. «Hviken rolle får jeg om jeg svarer på dette spørsmålet? Hva skjer om jeg stiller dette spørsmålet?» Å åpne munnen kan være å stille seg utafor fellesskapet. Jeg kjenner det alltid kraftig når jeg som nå tar plass i ei ny læringsgruppe.

Det var dansen som redda meg. Og venner. Andre måter å lære på. Andre måter å se og bli sett. Dessuten var jeg konstant regulert av hjemmestatusen som desidert yngst (og følgelig mindre erfaren og slett ikke så flink som de 4 store kloke som også bebodde huset mitt). Det var ikke så mye anledning til å bli høy på pæra. Snarere tvert imot. Det satte seg en dobbelhet i systemet. Jeg er foran i løypa – jeg er etter i løypa. Foran – etter. Foran – etter. Det var i dansen – og i natur- og leiropplevelser – det bød seg mer håndfaste erfaringer av å være sammen.

Så når jeg nå oppsøker en lærer som underviser på en måte som får meg til å føle meg bortimot underlegen, er det en slags lettelse. Jeg skjønner ikke hvordan han får til det han gjør – men jeg skjønner at det er noe der som jeg ønsker meg. Riktignok tenker jeg også «tullprat», fra tid til annen – eller «nå tror jeg han er litt høy på seg sjøl» (men nei – dette er ikke en guru som ber om å bli sett på som guru – tvert imot!). Jeg velger å bli i denne sonen. Det gir meg sjanse til å øve på å være – hm – normal. Jeg strever nemlig såpass hardt i dette arbeidet, at det står som en rein åpenbaring når jeg får høre at det jeg leverer er bra.

«That’s what I call takin’ care of business!» Sa mr. Hamilton. Jeg var en tredjedel av en trio og vi gjorde jobben. Jeg visste at det ikke var en selvfølge. Hvert øyeblikk kunne vi blitt avbrutt og bedt om å revurdere våre valg. Vi fikk spille ut hele komposisjonen og fikk kredit for den. Ah.

Julyen Hamilton er råstreng på å understreke at improvisasjon ikke er kunsten å la «alt være lov». Komposisjonen krever noe. Konteksten, materialet – det som oppstår – alt har sine krav. Og som lærer krever han at vi øver på å lytte til disse kravene. Det er skremmende for ei som veldig tidlig ble overlatt til å lede seg selv. Det ligger i systemet mitt å dikte opp ekstraoppgaver som gir meg noe å tygge på. Men så kommer det én og insisterer på å holde det enkelt – slik at kompleksiteten i det enkle kan få leve (!). Han insisterer på en måte jeg veit jeg ikke kan. Samtidig: Når en lærer tar ut sitt eget prosjekt til det ytterste – og jeg kjenner at jeg ikke kan følge ham hele den veien – kanskje er det da jeg oppdager at jeg er i et eget prosjekt. Hva skjer om jeg tar mitt prosjekt til det ytterste? Kanskje noen da finner hvile i å bli med i min sone? – som igjen inviterer til å oppdage sitt eget prosjekt – etc. etc…

Jeg tror jo ikke på guru-fenomenet, egentlig. At noe menneske er så smart at det skulle forvandle alle rundt til sauer. Men å tillate seg å være sau for en viss tid er en luksus. Man kunne komme til å lære noe om å være hyrde.

«Tripp, trapp, tripp, trapp – Hvem er det som tripper på mi bru?
– Å, å det er bare lille Margrete som dro til Amsterdam for å danse seg klokere.
– Ja, ja – så gå da!»