Ufrivillig heltid – og annet som lugger i 1.mai-foten

Om «Økt kjøpekraft» går fra «6-timersdag» bruker jeg heller fridagen til frivillig, politisk arbeid, takk.

Jeg skylder arbeiderbevegelsen stor takk for et levelig arbeidsliv. Rettferdighetskampen som ligger bak 1. mai trengs fortsatt. Når jeg leser lista over paroler i egen by, leter jeg likevel forgjeves etter noe som treffer meg som er langt mer grønn enn rød. Det burde bekymre dem som kaller seg rød-grønne. Jeg hadde likt å se på meg selv som en alliert, men det er vrient.

Eneste miljøparole jeg finner blant hovedparolene til arrangørene i hjembyen min, Fredrikstad, er «Si Nei Takk til plastposer!!!» Tre utropstegn og hjelper ikke. Dette er for bleikt – bare få uker etter at byens Arbeiderparti forsøkte å berolige hundrevis av kilmastreikende barn og unge. Jeg finner paroler om at Arbeiderpartiet må lytte til grasrota for å overleve. Tusenvis av barns uro for framtida – ikke «grasrot»?

Hvor er ropene etter en kollektivtransport og et trafikkmønster som gjør at de bilfrie kan ferdes enkelt, trygt og rimelig? (Ja, konteksten dette skrives fra er fra et sted hvor det ER mulig å bygge godt nok kollektivnett til å frigjøre svært mange fra bilen). Hvor mases det om å sikre det biologiske grunnlaget for framtidas (arbeids)liv? Hvem snakker om hvordan vi kan dele på arbeidet som blir igjen der hvor robotene tar over?

Jo, leter du litt, finner du 6-timersdagen. Da finner jeg også stedet der skoen trykker i mitt eget arbeidsliv. Men også det som må være veien å gå dersom ikke økt kjøpekraft skal være eneste måte å mette rettferdssultne arbeidere. For vi veit det jo – selv om akkurat det er drønnende tyst på arbeidernes dag – at vi ikke kan forbruksvokse oss inn i evigheten, selv om de økonomiske elitene våre gjør det. Når nordmenn flyr 4-5 ganger mer enn andre europeere er det et eller annet sted fordi vi har penger til det. Og fordi noen driver kynisk arbeidsgiveri for at også lavere klasser skal kunne ta seg flyturer stadig vekk. Norsk kjøpekraft er en trussel for kloden. Så gi meg heller tid.

Det er tilfredsstillende å få et lønnshopp. Jeg skal være den første til å innrømme det. Jeg har tatt spranget fra inntekt godt under fattigdomsgrensa til noe som nærmer seg det norske snitt-nivået siden 1. mai. Med ca 11 års utdanning i systemet er det trivelig å få anerkjennelse, godt å kunne skaffe seg en sykkel av god kvalitet og å planlegge ferie med Poden uten å få pusteproblemer. Men spør du meg om hva jeg egentlig kunne trenge, er svaret utvilsomt: Tid. Tid. Tid.
Årets løsning: Å erstatte dagen for å marsjere i gatene for rettferdighet, med en dag for å endelig rekke over litt av det frivillige arbeidet som ikke passer inn i 7,5-timers regimet, men som er solidaritetskamp på framtidas vegne.

Kultur, demokrati og det grønne

Økologi er livgivende mangfold, bevegelse og variasjon. Kultur er
menneskenes særegne økologi. Under er marg&beins 5 momenter til grønn kulturpolitikk:

Først, en liten episode: Jeg hadde vært på Litteraturhuset i Fredrikstad og hørt
partifelle Eivind Trædal snakke om «hvorfor ytre høyre vinner debatten».
En fra publikum hadde huka tak i meg etter foredraget, full av frustrasjon over at somaliere «fyller opp fortauet» i nabolaget. Hen var redd for at vi snart har det som i Sverige – det er visst grusomme ting som skjer der borte.
Sist jeg sjekka var både Norge og Sverige fortsatt rike, fredelige og velfungerende velferdsstater, så jeg strevde med å forstå min samtalepartner. Det var frustrerende – og litt skremmende.

Så gikk jeg noen meter til Blå Grotte – et annet av byens kulturhus. Der fortalte Per Jostein Aarsand fortellingen om Carl Fredriksens transport – «Norges Schindlers liste». I en bestemt scene begynte jeg å gråte. Det var da Aarsand fortalte om jødiske barn som nærma seg et hus i Sverige, etter å ha blitt smugla i en lastebil ut av
naziststyrte Norge. De trengte så desperat å bli tatt i mot, og jeg snappa nesten etter pusten da døra åpna seg i det fremmede huset – og det viste seg at ja, her kunne de få komme inn og være trygge. Tårene var lettelsestårer. Jeg kjente dypt ned i sjela hva humanisme må være.

I to forskjellige hus, på to forskjellige måter, har jeg fått trent opp menneskeligheten min. Jeg er dypt takknemlig for å bo i en by som er stor nok, tett nok og godt nok styrt til at den kan ha et aktivt og variert kulturliv. Som grønn politiker er det maktpåliggende for meg å bidra til at det fortsetter sånn – og at det blir stadig bedre og mer inkluderende.

Kulturfeltet er blant de politikkområdene der det ikke er voldsomt store forskjeller i Norsk partipolitikk. Bortsett fra Frp, som stadig demonstrerer at de ikke forstår hvordan norsk kulturliv fungerer, er de store partiene nokså enige om at det er en offentlig oppgave å understøtte kulturlivet. I et så lite kulturmarked som det norske, er det nødvendig med subsidier. Det er likevel forskjeller på den grunnleggende tenkningen om hva kulturlivet er og hva det skal utrette. Noen har tro på markedskreftene og vil heller snakke om kreative næringer enn om kunst og kultur, andre har stor tro på at staten kan tilrettelegge fram bare det som er nyttig og hyggelig. Hva tror De grønne?

Vi tror at et rikt kulturliv betyr blant annet dette:
1: Arbeidsplasser. Vi er opptatt av arbeidsplasser som ikke bidrar til å ødelegge livsgrunnlaget. Idrett, kunst og kultur gir stort sett grønnearbeidsplasser. Selv om noen bransjer og aktører i toppsjiktet kan stå for mange og lange reiser, er feltet i stort et som belaster kloden svært lite. Mange kunst- og kulturarbeidere får også ekstremt mye ut av hver krone. Det er ikke uvanlig at én kunstner genererer oppdrag og inntekt til mange flere enn seg selv – på et nivå som slett ikke står i forhold til inntektssida i prosjektene.

2: Bærekraftig forbruk. På tilsvarende vis, er det bærekraftig når forbrukere – eller la oss heller si: Borgere – bruker penger på opplevelser og ikke på ting. Når du velger å se et teaterstykke eller en fotballkamp, bidrar pengene dine til å opprettholde næringer som ikke er så belastende som mange av de næringene du understøtter når du kjøper klær, interiør eller andre gjenstander som vi nordmenn er så begeistra for.

3: Demokratisk brytning. I fortellingen om min kulturkveld i Fredrikstad by, var det en kulturopplevelse som ikke hadde direkte med kunst eller idrett å gjøre, men om en viktig samtale. At en fagforfatter kan få gi et innblikk i sin tenkning er noe som ruster meg og mine medborgere til å gjøre reflekterte valg på veien til stemmeurnene, når vi melder oss inn eller ut av organisasjoner, når vi snakker med andre mennesker. For oss voksne som ikke går på skolen lenger, er det ekstra viktig at det finnes gode rom for å snakke om viktige samfunnsspørsmål. Framveksten av gode litteraturhus er en suksesshistorie for det demokratiske Norge – og en motvekt mot at alle samtaler skal foregå digitalt. Noen steder må vi møtes ansikt til ansikt.

4: Brobygging i mangfold. Og ansikt til ansikt kan vi møte dem som ikke ligner oss selv – og noen av de beste møtene skjer når vi deler kulturuttrykk vi ikke er fortrolige med allerede. Når utøvende kunstnere tar scenen med dans, musikk, fortellinger og teater – da kan vi forstå bedre hva det er å være menneske. Vi kan «svinge oss» både i det som skiller oss og det som binder oss sammen. En del av mangfoldet ligger i at noen har utdanning og spisskompetanse i sine felt – andre uttrykker seg på hobbybasis – særlig på lokalt nivå, er samspillet mellom amatører og profesjonelle avgjørende for at kulturlivet som helhet skal være bærekraftig. Du får ikke bra kunstundervisning for barna, dersom alle profesjonelle flykter fra området ditt, for eksempel.

5: Skjønnhet og uro. Både skapende og utøvende kunst gjør oss mer våkne for skjønnhet! Kunstens egenverdi ligger i at vi kan la oss bevege av det som er vakkert, spennende, rystende, rørende, tankevekkende. Det gjør oss klare for å strekke oss ut over oss selv. Det finnes ingen skarp grense mellom kunsten-i-seg-selv og den «instrumentelle» kunsten. Ja – i et økologisk perspektiv er det ingen skarp grense mellom natur og kultur heller. Naturen selv skaper – i ufattelig variasjon. Mennesker kan bare svare på livskraften utafor oss og inni oss, og det gjør vi når vi skaper og leker.

6: Lek! Skal vi løse de formidable utfordringene vi står overfor i økokrisene tid, er det helt avgjørende at vi tar vare på leken. Om vi ikke utfordrer oss til å bli smartere, sterkere, mer kreative, bedre i samspill, bedre som enere og som lag – ja, da kan vi like godt gi opp. Det er etterhvert omfattende forskning som viser at skolebarn blir bedre
til det meste om de også får anledning til å være aktive, til å skape og til å utøve. Om barn og unge skal kanalisere sin naturlige skaperkraft og lekenhet inn mot et bærekraftig voksenliv, må de ha kvalifiserte lærere og forbilder også i aktivitet, i kunst og kultur – og i samspill med naturen.

Alt dette peker mot en aktiv offentlig holdning til kulturlivet. Samtidig er det grenser for hvor mye som skal avhenge av søknadsprosesser og byråkrati – noe som nødvendigvis må følge med noen av de gode modellene vi har for finansiering i Norge. Det er viktig at  en gjennom politiske virkemidler tilstreber mangfold – også i finansiering og arbeidsmåter. Kulturfeltet må ikke bli arenaen der staten sørger for å få den kulturen staten vil ha. Derfor er det også utidig når statlig ledelse blander seg inn i enkeltkunstneres forvaltning av sitt fag og sin ytringsfrihet – slik vi har sett eksempler på våren 2019.

Grønne perspektiver trengs i kulturpolitikken. Det er ikke sikkert at kulturlivet er «den nye oljen», men det er avgjørende at aktivitet, kunst og kultur er en del av den «energimiksen» som skal drive samfunnet vårt gjennom det grønne skiftet.

Når det grønne gjør vondt

Jeg lar meg sjarmere av serien «Jorden rundt på seks steg». Fine fjes fra steder langt borte. Kjente mennesker som tar lange flyreiser. Den priviligerte friheten til å reise som jeg egentlig er imot – og som jeg sørger over.

«Det er akkurat som det ser ut på TV» sier Robert Stoltenberg i første episode – til trøst for oss som blir misunnelige på disse som får reise langt og mye på seriemakernes regning. Nåja. Jeg kjøper ikke helt fortellingen om at sjiraffer på TV er like greit som de du kan se på safari. Men ut fra min egen tankegang, er det kanskje bare å innstille seg på at det er sånn det må bli: La oss nøye oss med opptak og fjernformidling – lange flyreiser går snart ut på dato. Eller?

«Jeg er jomfru, men ikke fanatisk» fleipa Øystein Sunde med Frøken Bibelstripp en gang, jeg kan lett havne i «Jeg slutter å fly – men ikke helt, altså» og forsøker dermed å være en passelig livsnytende og pragmatisk grønnskolling. Men midt i denne politiske favorittøvelsen som ofte uttrykkes som å «ha to tanker i hodet på én gang», er det ikke til å komme utenom at lange flyreiser bidrar til problemet og ikke til løsningen. Om jeg sier at enkelte reiser må vi kunne unne oss, også om vi ønsker å leve miljø- og klimavennlig – da er det som om jeg ser for meg Greta Thunbergs insisterende alvorlige ansikt: «Klimatfrågan är faktisk svart-vitt. Vi måste stoppa utsläppen». Om ikke nå i første omgang, så tror jeg vi må innse at det kommer en framtid der privilegier vi har tilgang til i dag, vil bli utilgjengelige. Jeg jobber faktisk for at det skal bli vanskeligere å kunne fly – og jeg vil bli ramma av det. Foreløpig er jeg blant dem som har begynt en frivillig utfasing. Også luksusproblemer kan svi litt: Jeg har satt parentes rundt «oppleve New Zealand og et land i Sør-Amerika» fra lista over ting jeg vil gjøre før jeg dør.

Det er ikke bare restriksjoner på reising som vil gi opplevelser av tap. Hva med bolig- og arealpolitikk? «Fortetting» er et stikkord for god miljøpolitikk, men det klinger ikke vakkert – selv ikke i grønne ører. Som så mange andre naturglade, er jeg også begeistra for å kunne bo i et eget hus med grønt på alle kanter. Den norske boligdrømmen er ikke i blokk, den har avstand til naboen. Vi urbaniserer oss smått om senn, mange av oss, men vi har ikke riktig blitt park-folk – vi vil helst ha en privat hage og et utsyn som ikke bare er bygninger. Selv om eneboligene kommer til å bestå, så arbeider jeg for en politikk som antakelig betyr at mitt barn vil ha mye mindre sjans til å realisere eneboligdrømmen enn generasjoner før har kunnet. Det er grenser for hvor mange eneboliger vi kan ha samtidig som vi vil ha matjord og urskog og effektiv kollektivtransport og mye annet verdifullt. Og bakom synger ambivalensen.

Jeg hører protestene for meg mens jeg skriver: Det er ikke enkeltpersoners valg, men god politikk som vil redde kloden. Og det er sant nok. Men den gode politikken vil gripe inn i enkeltpersoners liv – og ikke alle grepene kommer til å smake av søt og krisp gulrot. Så alvorlige som prospektene er, så mye hastverk som vi har, så er pisken nødvendig. Om pisken ikke er planlagt og politisk, så vil naturen stå for den selv. Spør noen som har huset sitt på rasfarlig grunn i Longyearbyen, for eksempel.

Det brutale er at «natur-pisken» sjelden rammer dem som har mest skyld i det som skjer. Der ligger også moralen i å gjøre klimavennlige handlinger selv om de ikke monner i seg selv: Jeg redder ingen og ingenting aleine – men så lenge jeg mener at den enkeltpersonen som rammes av klimaendringene har et menneskeverd, så er også vi enkeltpersoner som har ressurser til å bli en del av løsningene forplikta til å bidra.

Heldigvis er det en haug med omstillingsmanøvre som er gevinster også. Personlig har jeg stor glede og helse å hente i togreising, sykkel og gåturer, hjemmekompostering, kreativt gjenbruk og deltakelse i økologisk grønnsaksdyrking på andelsbonde-vis. Det grønne skiftet kan oppleves sunt, sosialt, kreativt og morsomt på privat nivå. Å knipe inn på innkjøp av nye dingser og ting, frigjør penger til mat, kultur og opplevelser for oss som er heldige nok til å kunne bruke penger på mer enn livsnødvendighetene.

Og der kom det inn noe annet som gjør vondt: Noen har ikke penger til mer enn livsnødvendighetene – også i Norge. Det hender at de blir sure på oss som snakker om at det grønne skiftet er nødt til å koste litt. Og det er forståelig. For den som får alvorlig sprekk i et trangt budsjett dersom det å besøke bestemor på Granca eller tante i Finnmark blir avgiftsbelagt, er det en dårlig trøst å få vite at det er mer bærekraftig å bo i en trang leilighet enn i en enebolig.

Om det er visse grønne grep som kan gjøre vondt, er det neppe noen stor gevinst i å vite at det vonde kan være grønt. Derfor er sosial utjevning en kritisk del av det grønne skiftet som befolkningen må være en del av. «Vi må alle ofre litt» klinger så dårlig fra de priviligertes lepper.  Løsningen er likevel ikke å la være å snakke om hva vi er villige til å ofre, hva som gir gevinst, hva som svir og hva som er viktigst. Kanskje hjelper det å sette parentes rundt hele metaforen som handler om «pisk». Vi trenger egentlig ikke verken selvpisking eller pisking av andre, men bedre handlingsmønstre i en menneskehet som har én felles utfordring. Det finnes ingen pisk. Det er bare en klode som er i ferd med å sprenge tålegrensene sine. Det brude vært utfordring nok.

Gaia og Gud

Jeg har lest Harvest – et tredelt essay fra Charles Eisenstein – om jorda som én levende organisme. Hos meg ble teksten en oppfordring: Er det på tide å sette ord på spenningen mellom rasjonalitet og religiøsitet – nå som jeg blir grønn politiker?

Eisenstein traff meg spesielt ett sted: I fotsålene.

Han skriver om opplevelsen av bare føtter på levende jord. Om ideen om jorda som én levende organisme, med sin jord-hud og sitt vann-blod, og om at dette knapt er en abstraksjon, men noe som kan erfares. Og han setter det i kontekst:

«Formaningen om å kjenne forbindelsen med den levende Jorden gjennom bare føtter ville nok vært malplassert på en akademisk klimakonferanse eller et møte i FNs klimapanel. Fra tid til annen innlater slike arrangementer seg riktignok på et øyeblikks følelsesladd seremoni. Kanskje drar de frem en representant for et urfolk for å påkalle de fire himmelretningene før deltakerne går i gang med møtets egentlige innhold, det som handler om data og grafer, modeller og fremskrivninger, kostnad og nytte. Slike miljøer – av kvantitative abstraksjoner så vel som klimaanlegg, uforanderlig kunstig lys, identiske stoler og allestedsnærværende rette vinkler – driver bort alle former for liv bortsett fra mennesket.»

Jeg kjenner ekkoet av de mange konferansene jeg har deltatt i, der kunst og kirke har vært tema. Noen av disse har mangla både kirkelige og kunstneriske erfaringer, men nøyd seg med refleksjoner om – ritualisert ved hjelp av talerstoler og nøytrale hotellfasiliteter.

Dansereligiøsiteten
En annen verden: «Et tregulv husker at det har vært i vekst». Noe sånt kan han ha sagt, danselæreren jeg fulgte over noen år. Gruppa bevega seg med bare føtter på et tregulv lagt i et eget felt oppå et betonggulv, og vi hadde enkel tilgang til å kjenne forskjellen på betong og tre under føttene. Effekten forplanta seg i hele kroppen. Følelsen kommer tilbake når jeg skriver om den. Fotsåle-minner kan være kraftfylte. Kan du også tilbakekalle fornemmelser av fuktig mose rundt bare føtter – eller av sand og saltvann som skyller mellom tærne?

Den lykken jeg aner i minner som disse, er i skarp kontrast til hva jeg forbinder med konferansesaler og seminarrom. Det virker urimelig å bruke slike bilder til å famle seg fram til en forståelse av religiøsitet og klimaansvar. Men jeg gjør det likevel. For sammen med yoga- og qigongfolket, friluftslivsentusiastene og økobøndene, er jeg en som er grønt engasjert med kroppen. For noen av oss er det en tung vei å nærme seg politikken. For da blir distansert omtale, gjennomtenkte argumenter og kjølige kalkyler noe en tvinges til å bruke tid og krefter på. Balansen mellom rasjonalitet og religiøsitet blir vanskelig å holde, og jeg er avhengig av den.

Menneskenaturen
Som Jesus-tilhenger, kirkegjenger – og kirkedanser – gjennom mange år, har det samme gjort seg gjeldende: Ideologien får ikke tak, dersom ikke kroppen får være med – på rituelt vis; i lek eller innlevelse i fortellinger, eller i praksis og øvelse . Det nytter ikke å mene en hel masse, dersom forankringen i min egen natur, i kroppslighet og levende erfaring med den store naturen, mangler.

Jeg opplever politikerkolleger som stortrives i rasjonalitetens språk og verden, og ønsker oppriktig å strekke meg mot å beherske denne arenaen godt, for vi kommer ikke utenom. For meg er det likevel lett å se at uten «danserreligiøsiteten» får jeg et kort liv som grønn politiker. Det handler ikke bare om at jeg trenger mye bevegelse og frisk luft etter lange dager på kontoret. Det handler om hva vi mennesker dypest sett er. Eisenstein kaller menneskeheten et «organ» i den store Gaia-kroppen.

For en kristen er det uproblmematisk å se på mennesket som et stykke natur. Et dyr. Men det er også viktig i et kristent menneskesyn at mennesket er den delen av Guds skapte natur som fikk en særlig del i det guddommelige. En kraft vi bruker både godt og dårlig i syndefallets verden. I et kristent verdensbilde er det også naturlig å tenke at Guds Hellige Ånd kan bevege seg både i våre egne, kroppslige åndedrag, mellom oss i relasjonene våre og i naturen. Framfor noe (og i motsetning til de andre mototeistiske religionene), ligger det gudelignende i vår menneskelighet i at Gud selv ble kropp og la seg og sin kjærlighet inn i menneskebarnet Jesus.

Mennesket er ikke Gud. Naturen er ikke Gud. Men forbindelsene mellom Skaperen, Jorda og Menneskene er tette. Og i Jesus-fortellingen føres relasjonene sammen til enhet. Den grønt orienterte kristne kan på nokså trygg teologisk grunn feire en dyp tilhørighet til Gud OG til jorda som når vi bryter brød og deler den vinen vi kaller «Jesu blod». Kristendommen er ikke holistisk – kristen teologi feirer ingen enhet med naturen. De bibelske fortellingene gir et annet (og etter mitt syn mye mer realistisk) verdensbilde. Men relasjonen til naturen er vesentlig – og tanken om at både natur og menneskelighet springer ut av Guds kjærlighet.

Klimapedagogikken og kroppen
Litt mer fra Eisenstein til slutt: Han skriver om LIV. Han skriver om erfaringer av liv og om endringer som lar seg erfare. Og han skriver om det jeg vil kalle pedagogiske problemer når klimapolitikk bare handler om utslipp og ikke om natur:

«Når virkningene er langt unna i rom og tid, og dessuten langt ute i årsakskjeden, er det mye enklere å fornekte klimaendringer enn det er å nekte for at hvalfangst dreper hvaler, at avskoging tørker ut jorden eller at plast dreper livet i havet, for å ta noen eksempler. På samme måte er virkningene av stedbundet økologisk tilfriskning lettere å få øye på enn klimaeffekten av solcellepaneler og vindmøller. Den kausale avstanden er kortere, og virkningene mer håndfaste.»

Det er så enkelt som at luft, klima og framtid er vanskeligere å få tak på – bokstavelig talt – enn kroppslig og naturlig materialitet her og nå. Det er derfor det er lettere å skape entusiasme rundt plogging og flergangs-bærenett enn det er å droppe flyreiser eller spare strøm. Det er for mange lettere å kompostere organisk avfall enn å lese saksutredninger – fordi det på en annen måte gir gjenklang i vår natur. Å gjøre sine meditasjonsøvelser eller be sine bønner kan gi klarere opplevelse av sammenheng mellom menneskenaturen og resten av naturen enn mange valg og vaner som isolert sett er viktigere klimavalg. Dette er en av de viktigste grunnene til at jeg kommer til å fortsette å insistere på at både religiøsitet og personlige handlingsmønstre er viktige i natur og klimakampen, uansett om det gir svake kvantitative CO2-utslag.

Å skrive tekster om Gud og Gaia gir også svake utslag i CO2-regnskapene. For min del er dette likevel en viktig del av å trene opp nervebaner og ideologiske muskler i et valgår. For det er vanskelig å bedrive politikk uten et godt ideologisk fundament. Jeg håper og tror at mitt politiske parti har rom for at vårt økofilosofiske grunnlag skal kunne deles også der hvor vi av religiøse/livsynsmessige grunner har ulike perspektiv. For det har vi. Som satire-presten Kent Wisti fra nabolandet sier det: «Visst är det skilnad mellan religionerna. Vi har missförstått Gud på helt olika sätt.»

Fra stillstand til bevegelse

Det er 1. mai. «De fleste av oss her har en trygg jobb» sa en av appell-makerne på Stortorget. Ja. Også jeg har det. Nå. Et traurig strekk av jobbhistorien min tar slutt i disse dager. Men noe traff annerledes i år – etter fem måneder med status «arbeidsledig». På terskelen tilbake til arbeidslivet er det noe som skjelver.

Jeg er heldig. Fem måneder er ikke så mye. Jeg har hatt noen næringsoppdrag, og at NAV nekta meg dagpenger ble skremmende, men ingen katastrofe. «Dårlig råd» er et relativt uttrykk når en eier sitt eget hus og har en grei og brukbart bemidla familie i nærheten. Derfor har jeg også overskudd til å tenke og skrive omkring hva som skjer når livet tilsynelatende stopper opp. For det er sånn det kjennes ut. Og når jeg skriver om det, er det også fordi man blir sjølopptatt av stillstand. Ingenting annet enn virker særlig forlokkende enn å sirkle rundt meg sjøl. Det har vært for mye bare meg for lenge.

Jeg famler etter bilder på denne (s)til(l)standen. Kanskje er det sånn: Jeg ble kasta av toget på et øde sted, og i dag – siste dag før jeg begynner i ny jobb og liksom snart skal troppe opp på perrongen pakket og klar – er det som om reisefeberen tar meg: Hvordan var dette her igjen? Skal jeg begynne å få det travelt nå? Men jeg har jo ikke vært på ferie? Jeg har hatt mange langsomme dager, men fri? Jeg gleder meg, men er forvirra.

Én side av komplekset er at jeg føler meg avslørt: Jeg har oppdaga at det å ha en tittel, litt status, en posisjon i samfunnet – ja, jeg bryr meg om sånt. Mer enn jeg liker å vedkjenne meg. Jeg skjønner ikke helt hvem jeg er, når alle titler jeg har hatt er satt på lager. Jeg har også hatt en liten serie med titler etterhvert. De ser fine ut på CV’en, men ingen av dem har gitt meg trygghet. Unntaksvis en form for status. En sjelden gang en plass til å bli sett og hørt. Men aldri noe å stole på. «Danser» er blant de aller mest usikre yrkene du kan satse på i Norge, sånn reint økonomisk. «Koreograf» er litt værre. «Kirkekunstner» er tilnærmet umulig. «Prosjektleder» er stilig, men utrygt, det også. «Kritiker» er en trua rase. «Skribent» er også tøft, men hva er egentlig dét, dersom en ikke egentlig er verken journalist, forfatter eller forsker?

«Prest» er forlokkende sett opp mot alt dette. I praksis viste det seg å være innertier for min del. Tenk å kunne bruke utøveren, samtalepartneren, språkentusiasten og tenkeren i én og samme betalte jobb!? Utrolig. Aldri har jeg følt meg så hjemme sammen med en tittel som i åtte måneder ifjor. Men den var til låns. Nå stilles den i bero i en sju års tid og det har jeg skrevet om på andre måter: http://www.verdidebatt.no/innlegg/11721595-kall-i-motvind.

«Student» skulle være riktig tittel nå, men det får den ikke lov til, og det ville heller ikke stemt med virkeligheten. Studier har vært en deltidsoppgave for meg siden 1999. Bare noen få semesteret har jeg vært borte fra å arbeide med noen form av studier. Jeg har aldri «eid» tittelen likevel: På balletthøgskolen var jeg elev. På Universitetet var jeg alltid på deltid. Som fagbokforfatter var jeg utafor alle systemer. Nå er jeg av nødvendighet på siden av studiesystemene fordi det kreves av NAV. Ikke noe studielån, ingen forelesninger, ikke noe miljø, ingen kontinuitet utover den jeg lager selv. Student? Njei.

Joda. Jeg er mor. Annenhver uke er det lettere å kjenne det daglig: Jeg har en viktig plass i tilværelsen for et ungt menneske. Men så er det de andre ukene.

Det er allerede så det roper: Jamen, kjære deg da, Margrete! Kan det ikke være brukbart å simpelthen være deg! Er du virkelig så avhengig av disse rollene, oppgavene, synligheten, statusen? Svaret mitt idag, 1. mai 2018, er: Ja. Men snart kan jeg snakke i fortid om denne fasen og si: Til slutt orka jeg ikke skape min egen tilværelse, min egen framdrift, min egen «greie» mer. Jeg ble lei. Etter uker og måneder som jeg liksom kunne sett på som «rolige» ble jeg bare lei av å være «ubrukt» – for da er det så uhyggelig lett å tenke «ubrukelig». De siste dagene før jeg endelig kunne leve med en tittel igjen, sank jeg bort fra alt jeg «skulle». Dagene mangla framdrift og momentum. Jeg spilte et intetsigende spill på mobilen min og venta på at krefter utenfra skulle sette fart i maskineriet igjen. Jeg som vanligvis liker å ha ca ett minutt til overs på perrongen til toget går. På vei ut av den arbeidsledige vinteren var det som om jeg bare la meg inn på venterommet på stasjonen en uke før toget kom.

Jeg ble satt av toget i ødeland, og jeg ville ikke være der mer. Jeg unner ikke noen sånne opplevelser av å være ubrukelig. Jeg veit noe annet om meg sjøl, naturligvis – jeg er slett ikke ubrukelig. Selv om jeg skulle forulykke og bli fullstendig parkert fra arbeidslivet, er jeg slett ikke ubrukelig. Sånn er ikke bare troen jeg har på meg sjøl, men det menneskesynet jeg helst vil ha. Vinteren 2018 har likevel hatt så mange dager som har gitt mat til opplevelsen av å være «utafor» at jeg aldri mer skal ta lett på hva det vil si når mennesker ikke får innpass. Jeg ser intenst fram til en annen slags dager og lover å ikke glemme.

 

Isen under min rot

Vårknipa, sa de en gang. Fastetid, sier kirka. Det er nok nå, sier jeg. Tomt nok.

Jeg liker tanken om fasten som tid for å avstå fra noe, for å rette blikket mot noe annet. Igjen har jeg innskrenka aktiviteten på sosiale medier. Igjen har jeg tenkt (men ikke tvunget fram): Tilbake til kroppen. Forenkle dagene – for å være der du er med hele deg. Der dagene var fulle fra før, ga det mening med et sånt fasteprosjekt. Men å tømme ut når det allerede er ganske tomt, er et risikoprosjekt. Folk, oppgaver, penger, initiativ, mening, mål – slike ting som man kan mangle også som noenlunde rik. Fasten 2018 har gitt meg større respekt for hverdagsnød. Den jeg ikke har tenkt over før. Den jeg tenkte aldri skulle bli min. Det har blitt en skremmende erfaring.

Siden jeg er – i et sted dypt i meg som jeg både elsker og hater – et skapende menneske, så tvinger det seg fram: Det er så tomt nå, at jeg må skrive. «Skap noe før du dør!», roper det. Jeg har aldri greid å fullt ut omfavne dette med å MÅTTE skape noe. Så jeg låner av andre mens jeg famler i eget sinn:

«Fetter’n til døden», sier Vinni i «Mørkredd»:

«Det er som om noen har skrudd av lyset
Det svarte mørket brer seg over sinn og psyke
Og alle mine minner, de betyr no fint lite
Nå som alle disse sinnssyke innfall har blitt virkelige
Det kommer drømmer og tar meg
Her kommer søvnen, så jeg løper en annen vei
Et jævla stabeist, fetter’n til døden»

Ja. Jeg kjenner fetter’n til døden. I vinter kom han med helt konkret bagasje: Arbeidsledighet. Trøbbel med NAV. Flotte planer som faller i grus og på is. Avslag. Avslutninger. Dager aleine på sofaen som handler om å vente. Vente på svar. Vente på trygghet. Vente på lyst til å finne på noe. Vente på våren.

Og den kommer. Den er til å stole på. I starten gjør den også vondt. Jeg låner mer. Denne gangen en riktig gammel venn. Når oppdaga jeg dette, Hans Børli? Diktet hører med til soundtracket som følger mine år:

børli

Det har vært en vinter av ord som ikke virker. Tiltak som ikke nytter. Kall som gjaller i tomme rom. Og det er en skam å gi opp.

Men det er ikke døden.

Det er rart at håp og død lukter så likt.

Når snøen smelter og avslører hvor mange kjæledyr som har plassert dritt i hagen min. Når solsvidd asfaltstøv minner om å hoppe hoppestrikk, men jeg merker at kroppen ikke vil hoppe. Den vil be sola gjemme seg litt til. Er ikke helt ferdig her inne i det dunkle.

Våren er fortsatt litt teoretisk. Jeg veit den kommer, men tror ikke på den. Sola der ute krangler med minusgradene og jeg gidder ikke høre på dem.

De gode dagene kommer. Jeg fikk nettopp et varsel om det.

Jeg tror på varslerne, men det hele er fortsatt litt teoretisk.

Jeg kommer etter.

Kommer etter mot deg. Kommer tilbake til meg.
Gi meg en påske, så kommer jeg.

Dissonans i rekrutteringssangen

40 år og klar for nytt yrke. Jeg veit at prester trengs. Jeg tar valget og begynner studiene. Det er en students privilegium å være usikker på hvor veien går, men det er ikke helt som det var i 20-åra. Jeg kunne ønske Den norske kirke sang velkomstsangen litt reinere.

Jeg identifiserer meg som voksen-student mest med Kirkelig utdanningssenter i nord (KUN). Her starta jeg da valget var tatt, og dette er den praksisnære delen av studiet. Jeg vil være prestepraktiker. Derfor ser jeg kirkelivet delvis fra Tromsø. Der har jeg medstudenter som har jobba med fullmakt til sakramentsforvaltning før de egentlig er igang med studiene, og behovet for prester er stedvis desperat. Sparekniven henger over kirka her også, har jeg skjønt, men folk skal fortsatt gravlegges i vigsla jord og prestemangelen har vart i lang tid. Bispekontoret besøker oss på studiestedet med flotte stillingannonser med nordlys og fortellinger om frynsegoder – KOM til oss! Vi trenger deg!

Men jeg hører ikke til i Tromsø. Jeg bor i Borg bispedømme og hører med til det programmet som kalles Veien til prestetjeneste (VTP) her. Jeg har forlengst signalisert at jeg ønsker vikariater – både for praksisen og inntektens skyld. Venner forteller meg om den bølgen av pensjonister som er på gang i Borg. Det er bruk for prester også her. Bare ikke nå. Bare ikke studenter.

Sparekniven har sørga for at prestestillinger blir stående vakante i Borg. Jeg kjenner etterhvert både vikarer og faste prester som leverer begravelser på løpende bånd, mens en og annen ordinert pensjonist dekker inn noe av det mest akutte. Alle signaler jeg har fått så langt tyder på at jeg ikke vil kunne operere som vikar i Borg før jeg er ordinert.

Jeg bruker ca 30 000 i året på å pendle til Tromsø. Det eneste praktikumsstudiet som er tilrettelagt for voksne med barn og jobb og behov for et samlingsbasert forløp. Uten å kunne ta ut forskudd på arv, ville det vært umulig for meg å gå presteveien. (Og jeg er allerede vant til å greie meg på årsinntekt som vipper rundt den norske fattigdomsgrensa.) Eller det ville tatt meg et halvt liv før jeg kunne komme i tjeneste. Jeg greier meg på grunn av inntekter fra en bransje jeg gjerne skulle legge bak meg, så jeg nå kunne rette meg helhjerta inn mot en tjeneste som er bredspektra, krevende og viktig.

En redning for meg kan bli Møre. Møre bispedømme har som bevisst rekrutteringsstrategi åpning for å ansette studenter i vikariater. Det er rein flaks at dette også er bispedømmet der jeg har familie til å hjelpe meg med å sørge godt for Poden mens jeg kan få meg sårt tiltrengt praksis+inntekt. Studiet mitt inneholder ikke på langt nær nok praktisk øvelse. Vikariater ser for meg ut som den eneste veien til å trygges i tjeneste før ordinasjon.

En av de viktigste grunnene til at jeg neppe kan vikariere her jeg bor – til tross for det nokså prekære behovet – er at jeg må få dispensasjon fra biskopen til å forvalte sakramentene nattverd og dåp. Nesten alle gudstjenester har nattverd i våre dager. Jeg har respekt for at Borg biskop praktiserer regler som handler om tverrkirkelig samarbeid, men har mindre respekt for at det synes som om det ikke er spesielt godt koordinert mellom bispedømmene hvordan dispensasjon for studenter praktiseres. Eller er det det?

På VTP-samling med fire biskoper fra Østlandet, må jeg innrømme at hovedbudskapet som nådde fram til meg var: Det er vi som bestemmer. Biskopene har makt over dispensasjon og ordinasjon. Ingen kunne vise til noen regler eller prosedyrer for hvordan biskoper samtaler med faglærere eller praksisveiledere om eventuelt manglende egnethet som prest. De kan i prinsippet nekte deg tjeneste uten å snakke med andre om det (jeg håper jeg har misforstått dette punktet).

Jeg er ikke begymra for om jeg blir erklært egnet. Jeg er ikke bekymra for at jeg aldri skal få jobb. Jeg går fra et yrke uten en eneste arbeidsplass i hele landet (koreograf) til et yrke der det finnes arbeidsplasser nesten på hvert nes. Dette går bra.

Det som frustrerer meg er at det låter ganske ulike sanger fra ulike læresteder, ulike bispedømmer, ulike proster, ulike kolleger. Det låter litt surt – særlig her sørøstpå. Sangen her ligner litt på et: «Vi vil gjerne ha deg, men du må være ordinert og klar for å jobbe deg sønder og sammen i våre ambisiøse og folkerike menigheter». Jeg tror virkelig at prest er verdens beste jobb for oss som trekkes den veien, men for oss som prøver å lappe et helt liv sammen – også som studenter, så hadde det vært hyggelig om Den norske kirke hadde stemt koret sitt litt bedre.

I usaklighetens tid

Er vi i blodtåka, hele gjengen? Jeg gjør forsøk på å se på ytringer og kommentarfelt som har med flyktninge- og innvandringssituasjonen i Norge å gjøre. Det er utmattende. Er det mange som har det som meg? Er vi som er livredde for høyreekstremisme like omtåka som dem som er livredde for islam? Og hva slags konsekvenser får dét?

Én grunn til utmattelsen min er at det synes som det ofte er uklart hva samtalen handler om. Handler et spesifikt ordskifte om flyktningkrise eller om utlendinger i Norge generelt? Handler det om islam eller om kulturelle uttrykk og såkalte verdier? Handler det om integrering eller om inntakspolitikk? Er det i det hele tatt noe å si «ja» eller «nei» til? Vi snakker om komplekser sammensatt av flere komplekser – ofte med uklare begreper i bruk, men mange hiver seg rundt som om det skulle være enkelt.

En annen grunn til utmattelsen er denne: Det synes uhyre vanskelig å finne seg en levelig plass i en «mellomposisjon». Riktignok burde alle være der, ettersom jeg går ut fra at det er to ytterpunkter i sakskomplekset som begge er umulige: Norge kan ikke åpne grensene fullstendig, og vi kan ikke stenge grensene uten at vi løper fra internasjonale forpliktelser og menneskerettigheter. Diskusjonsrommet skulle vel dreie se om hvordan, hvem og hvor mange – ikke om «ja» eller «nei». Vi skulle vel også kunne besinne oss på at vi ikke kan velge flyktninger ut fra hvem «vi» liker og ikke. Det er vel der diskusjonene ofte (tilsynelatende?) handler om islam, og vi nærmer oss det egentlig nokså absurde (og nazisme-aktige): At det er én bestemt religion som bør stenges ute. Akkurat dette er det vel bare Donald Trump som mener på alvor – og det er ikke et legitimt politisk standpunkt i Norge. Håper jeg.

I realiteten er antakelig de fleste i en slags mellomposisjon der det går an å være på vakt mot både militant islam og høyreekstremisme. Siden jeg er bosatt i Norge, tidvis leser kommentarfelt, følger med på valgbarometre og husker 22. juli, tillater jeg meg å være mye mer redd for det høyreekstreme enn det islamistiske. Hadde jeg bodd i Midtøsten, hadde jeg antakelig hatt det helt annerledes (og som kristen antakelig vært drevet på flukt). At jeg har et relativt optimistisk syn på majoritetsislam i Norge, forhindrer meg ikke fra å være dypt bekymret for mange sider ved de kulturene som nå blir mer tallrike i Norge.

Problemet med «mellomposisjoner» er at de kan føre til at en tynges av frykt i alle retninger – og en kan bli skjelt ut fra to sider av en polarisert debatt. En kan bli handlingslammet av mindre, og er det noe som trengs i flykningenes tid, så er det handlekraft. Om vi diskuterer hvor mange flyktninger Norge har utsikter til å integrere på bærekraftig vis, er det likevel udiskutabelt at vi får og har nye landsmenn som søker og har krav på hjelp og beskyttelse. Handlings- (og holdnings-)lammelse hjelper ingen. Integrering skal skje uansett – og det ansvaret er alles. Ropene om at vi ikke greier å integrere, er selvoppfyllende.

En tredje grunn til debatt-kvalmen min, er at det er krevende å forstå argumentasjonen til alle som bare argumenterer generelt og uten noen henvisning til hvor de henter erfaringer eller fakta fra. «Jeg kjenner indirekte jenter som er blitt voldtatt av ikke-vestlige», forteller én (i debatt-tråden etter «Norge for hvite nordmenn»). Hva kan man bruke en slik opplysning til? Om noe, måtte det være til å snakke om voldtekt og anmeldelser og straffeforfølgelse av voldtektsforbrytere, ikke til å snakke om islam. Men det florerer med slike «jeg kjenner noen som (kjenner noen som)…»-argumentasjoner, og de trekkes ofte i retning av at den underliggende skurken er «islam». I mitt hode er det da lett å tenke at den underliggende leverandøren av selektive fakta heter Hege Storhaug, men det henvises sjelden verken til henne eller andre kilder. I det hele tatt er det lite av troverdige fakta-kilder å ta av, sett i forhold til den massive mengden meninger.

I avdeling for «jeg kjenner noen som…» har jeg mitt eget bidrag: Jeg kjenner et ungt menneske fra en kristen familie som antakelig ble slått av en av foreldrene. Jeg vil ikke stenge grensene for kristne innvandrere av den grunn. Jeg vil snakke om familievold. Eventuelt om den kristne understrømmen som holder fast ved at det er ok å tukte sine barn med vold. Jeg får lyst til å filleriste mennesker som mishandler ungene sine, men den familien som har krysset min vei, er den samme som har flyktet fra en bestialsk krig. Er det dette som på politikerspråk heter å ”ha to tanker i hodet på én gang”?

I en annen periode av debattkvalme, fant jeg ut at det var mye smartere å melde seg til hjelpetjeneste på et mottak enn å sette seg ved tastaturet. Det er ikke fordi jeg er spesielt hardt rammet av godhetstyranni eller naivitet. Det er simpelthen fordi det gir meg mer krefter å oppholde meg i virkeligheten framfor i en sumpmark av diffuse meninger. Jeg har ingen tro på at samtlige flyktninger er søte, hyggelige, lettintegrerte og desperat hjelpetrengende – mennesker av alle religioner og etnisiteter kan risikere å bli ubehagelige av å oppleve ubehagelige ting. Likevel har jeg en klippefast tro på at integrering går lettere om folk møtes som folk.

Derfor blir jeg neppe debattant videre etter dette. Jeg er kresen på hvor jeg bruker kreftene mine. Litt leit er det likevel, om mange har det som meg. Jeg har et spinkelt håp om at dette er en fase. Om en generasjon eller to kommer det debattanter som har hatt debatteknikk som eget fag på skolen (dvs. at norskfaget styrkes) – i tillegg til at de er vant til å leve flerkulturelt. Det er lov å håpe – noen sier at det hjelper.

Men jeg ønsker meg også dette:

Kjære journalister og redaktører: Gi oss mer fakta og virkelighet og færre meninger og tolkninger. Etter tjue saker om Sylvi Listhaugs ordvalg og ordvalgene til dem som karakteriserer Listhaug, vil jeg gjerne vite ting som: Hvordan fungerer egentlig inntaksprosessen for flyktninger? Hvem kommer fra hvor og med hvilke behov? Hva slags kompetanse har de som intervjuer og leser søknader? Kan menneskene som jobber direkte med flykninger i det norske ”apparatet” i det hele tatt uttale seg om hva de ser? Jeg vil vite mer om hva som faktisk skjer – ikke bare i ytterpunktene.

Jeg orker ikke svømme rundt i et meningshav som er forpesta av frykt for både islam og høyreekstremisme – og som har så uhyggelig lite kunnskap(størst) og klarhet.

Jernbaneraseri

Det er værre å bli svikta av noen man elsker og kjenner troskap til.

Jeg har vokst opp med NSB. Tognisse på vei til hytta og besteforeldre til jul, lange, vakre togreiser mellom øst og vest, nord og sør og tilbake. Tilbudet har blitt skralere etterhvert – til tross for nye togsett og kafeer med stadig større menyer. Og fortsatt tar jeg tog når det lar seg gjøre. Til jobb og fritid. Takket være toget blir mange jobber innrammet av det som oppleves som fri tid. Fortsatt glimter det stadig til med intense opplevelser av fred og forflytning – fri for køer gjennom apparater som sjekker at jeg ikke har med for mye væske eller truende gjenstander som neglfiler, småsakser eller sykkellykter (!).

Dessuten: Skriveprosjekter lar seg gjennomføre fordi toget er mitt beste skrivested.

For kort tid siden satte jeg meg full av forventning til 6 uforstyrrede skrive-timer på tur til Trondheim og videre til fest og møter med kolleger i Nord-trøndelag. Deadline til min første bok nærmer seg, og ingenting gir større tilfredshet enn å kjenne skriveflyten etablere seg langs Mjøsa. Så kommer meldingen: – Avsport godstog i Gudbrandsdalen. – Vi aner ikke om vi greier å mobilisere busser og sjåfører akkurat nå, men kommer tilbake med nærmere info. Denslags meldinger forteller erfarne togreisere om forsinkelser på minst 2 timer.

Vi togelskere og erfarne pendlere blir sjelden hissige. Vi plukker opp våre telefoner og ordner opp. Avbestiller hotell. Får venner til å stille med sengetøy i Trondheim, og vennene er av det kaliberet at de tåler å ikke vite om ankomst blir ti eller to. Ja, vi spanderer tilogmed skeive smil til naboene på det stappfulle toget og undrer oss på hvem av oss som trekker vinnerloddet til å ankomme noe som ligner på destinasjonen i noe som ligner på skapelig tid og på en brukbart behagelig måte. Bare sjelden skjeller vi ut personalet. Vi skjønner at det ikke er deres feil.

Men under ulmer raseriet. For disse tingene har foregått for ofte og for lenge. Jeg nekter å tro at det er uten sammenheng med politisk forsømmelse at et tog har sporet av idag (NB: uten personskader!). Den forslitte frasen «..i et av verdens rikeste land!» ringer i øra på meg mens jeg rigger meg til med laptopen i trappa i inngangspartiet til toget – igjen. Jeg har sondert terrenget: To toaletter er i ustand, det tredje mangler dopapir – ståplassene fylles opp, men det finnes mat og drikke. Jeg er god på å gjøre det komfortabelt nok i varme overfylte tog til å kunne gjøre jobben jeg hadde beregnet å gjøre på togreisen. Jeg er tross alt fast gjest på Østfoldbanen. 480x

Jeg kjenner ikke historikk, statistikk og politisk spill godt nok til å kunne si hvordan togsituasjonen i Norge skulle settes på rett kjøl. Jeg bare veit at forbedringene jeg har hørt prat om årevis må skje snart. Jeg veit bare at i en klimakrise-tid er dette ufattelig: Når vi trenger konkurransedyktige togtilbud mer enn noensinne, er norsk jernbane øyensynlig i et stort, langtrukkent og forutsett fall. Jeg skulle gjerne visst hvor mye alle uregelmessighetene og alt etterslepet koster NSB/Jernbaneverket. Hvor mye som kunne vært spart dersom noen hadde tatt til vett for lenge siden.

Hvorfor må det koste mer enn en god hotellnatt å kjøpe køye på et nattog? Hvorfor skal det koste en brøkdel av prisen å brøle over skyene med de absurd mange avgangene til destinasjoner som toget burde greie å konkurrere på? Jeg skjønner det ikke, og jeg ser ikke framtida i det. Vi er mange som har det sånn.

Jeg vil helst ikke nedsnakke toget – det er mange turer som er presise nok, behagelige nok og rimelige nok til at det også er en glede å være trofast NSB’er. Ikke minst er det en fryd å kunne ta toget sammen med barn. Familievogna på Bergensbanen er fantastisk! Neste års sommer skal legges på skinner – tvers over eurasia. Jeg tar med meg ungen og gleder meg som en unge. Og har – dessverre – godt håp om at den transmongolske jernbanen er mer pålitelig enn mitt elskede NSB.

Pilgrim 2015 – 6: Language lost and found

Me. Not me. Not not me. Less me. More you. More Other. Allowing space for me.

Why don’t you sum up your pilgrimage in your second language, Margrete? After all, you have spent the last fortnight with people who don’t speak Norwegian. Maybe some of them would like to read your reflections?

Well, allright, even though I must admit it is a huge relief to be back in my own language. My English is decent, but my «pilgrimage» became a realm of deepening knowledge and suprisingly deep new friendships, and in this situation it was very clear that I feel more at ease when the I have the nuances of my own language at hand. Truly bilingual people are really lucky, I think.

Your previous posts are not available to your english speaking friends. A short resumé, please?

That’s a challenge, and a good one!
My first post was about the idea of the pilgrim connected to my trip to Amsterdam. I argue that real pilgrims always have a goal. A sacred goal. «The Journey is the Destination» does not apply to the pilgrim. Actually, the dance workshop adressed this directly. Julyen Hamilton told us how people may suppose that improvised dance is all about «process». «No!» he replied «I want to make things. Products!» And we did make products – several pieces of instant choreography that resound in the bodies of 20 dancers from about 10 different nations. This is making a difference in the world, isn’t it – even though we did not perform for a larger audience?

Anyway: My goal was my body – seemingly unholy and selfcentered, but none the less thoroughly Christian, because the God-like and created human body is the place where holy encounters happen. Where else? The aware, daring and moving body is a sacred space. The fact that the dance workshop was in a rebuildt church only added some context to this belief.

The following blog-posts were more about the workshop itself, and about my relationship to Julyen Hamiltons approach to improvisation in dance. He is a bit of a guru in his field of exploration, and yet a teacher who always gives the work back to the worker, refusing to make general rules. The «rule» is the work; we practice staying up to date in the actuality of movement.  – I appreciate him greatly because he is an artist in everything he does. There is play, poetry, clarity, rhythm, intelligence and physicality – and urgency: «You can lose your piece – so stay up to date!» The dicipline is strict, and yet there is this generous allowance for multiple layers of reading and for any kind of movement.

1duett

Photo: Patrick Beelaert

Did you reach you goal, pilgrim?

Yes, i did. It didn’t come about quite like I imagined it to, and there were no moments of «revelation», this time. In fact, I continued to feel a certain fatigue in a lot of the work. All the more, it was nice to notice that it didn’t matter so much whether I felt «fit» or not. I could do the work anyway. At times the movement work fed me – not the other way around.

What does that mean?

Julyen spoke early about letting the movement leave you – in order to become movement in a context where the reading of the movement is more open. In this way the movement can come back to you, instead of you being absorbed by it. I liked it a lot when he explained how this «released» movement then may be more «spacious» and inviting for other. Other meaning «the rest of the world» – or the audience – and even yourself. I suppose he means to describe the wonderful world that opens up when you stop being busy about expressing «yourself», and instead enter into serving the unfolding expression. Or: To be concerned about what is happening, rather than what you are doing (and – God forbid – the multiple reasons for what you are doing).

I believe one of your earlier posts was about instant composition work in relation to therapy?

For me, as a counsellor trained in gestalt therapy, it makes perfect sense to practice the ability to read/listen while in action. It also makes sense that this has a healing function – in itself.  In the workshop it was about movement and composition, but these are «life skills»: skills of giving, receiving and allowing.  Julyen is careful to distance his work from therapeutic work – still, I think many of us have a therapeutic outcome from the discipline. As «body workers» there is no such thing as leaving yourself out. You are always there as a dancer – with all your content, but it is not all actualized. Practicing the ability to choose what is actualized in the moment is empowering. Strangely enough, this does not contradict the fact that a lot of the movement comes from «God-knows-where».

They say that «When you allow something to be what it is, it changes.» I met this first in the therapy room – as a wise saying. In aware and spontaneous action we actually practice this. So when something is unhealthy or counterproductive and you cannot just leave it, you may have to work it – rather than trying to change.

Are you saying that the work has a terapeutic function because it is not therapeutic in its intentions?

Yes and no. Yes because it is not about me, me, me in the sense that it is about dealing with my emotions or personal history. The beauty of it is that it is bigger than me. I’m included, but there is always a context – there is you, there is other. Its not not me.
No because in my view, a vital part of good therapeutic work is excactly this «mechanical» work of awareness and listening. Maybe even therapy is not about «resolving personal problems», but more about being able to take and fill the place that is given to you in your context.

Okay, by now I am dizzy from the perspectives brought up. We should finnish this interview. One more thing: Why «language lost and found» in the title?

I think it deals with the fact that I started my pilgrimage in a need to «find» my body – my dancing body. And, of course, there is nothing to look for – it is there. So the «finding» is the working it. To write a lenghty text in English is the same. I could fool myself that I am losing something – my second language, for instance, while all along it is not a question of losing or finding. It is a question of what you choose to work.

It is as cruel and as simple as that.

2duettrio

Photos from the «Evolving technique and making dances»-workshop by Julyen Hamilton in Amsterdam 2015: Patrick Beelaert.