Dissonans i rekrutteringssangen

40 år og klar for nytt yrke. Jeg veit at prester trengs. Jeg tar valget og begynner studiene. Det er en students privilegium å være usikker på hvor veien går, men det er ikke helt som det var i 20-åra. Jeg kunne ønske Den norske kirke sang velkomstsangen litt reinere.

Jeg identifiserer meg som voksen-student mest med Kirkelig utdanningssenter i nord (KUN). Her starta jeg da valget var tatt, og dette er den praksisnære delen av studiet. Jeg vil være prestepraktiker. Derfor ser jeg kirkelivet delvis fra Tromsø. Der har jeg medstudenter som har jobba med fullmakt til sakramentsforvaltning før de egentlig er igang med studiene, og behovet for prester er stedvis desperat. Sparekniven henger over kirka her også, har jeg skjønt, men folk skal fortsatt gravlegges i vigsla jord og prestemangelen har vart i lang tid. Bispekontoret besøker oss på studiestedet med flotte stillingannonser med nordlys og fortellinger om frynsegoder – KOM til oss! Vi trenger deg!

Men jeg hører ikke til i Tromsø. Jeg bor i Borg bispedømme og hører med til det programmet som kalles Veien til prestetjeneste (VTP) her. Jeg har forlengst signalisert at jeg ønsker vikariater – både for praksisen og inntektens skyld. Venner forteller meg om den bølgen av pensjonister som er på gang i Borg. Det er bruk for prester også her. Bare ikke nå. Bare ikke studenter.

Sparekniven har sørga for at prestestillinger blir stående vakante i Borg. Jeg kjenner etterhvert både vikarer og faste prester som leverer begravelser på løpende bånd, mens en og annen ordinert pensjonist dekker inn noe av det mest akutte. Alle signaler jeg har fått så langt tyder på at jeg ikke vil kunne operere som vikar i Borg før jeg er ordinert.

Jeg bruker ca 30 000 i året på å pendle til Tromsø. Det eneste praktikumsstudiet som er tilrettelagt for voksne med barn og jobb og behov for et samlingsbasert forløp. Uten å kunne ta ut forskudd på arv, ville det vært umulig for meg å gå presteveien. (Og jeg er allerede vant til å greie meg på årsinntekt som vipper rundt den norske fattigdomsgrensa.) Eller det ville tatt meg et halvt liv før jeg kunne komme i tjeneste. Jeg greier meg på grunn av inntekter fra en bransje jeg gjerne skulle legge bak meg, så jeg nå kunne rette meg helhjerta inn mot en tjeneste som er bredspektra, krevende og viktig.

En redning for meg kan bli Møre. Møre bispedømme har som bevisst rekrutteringsstrategi åpning for å ansette studenter i vikariater. Det er rein flaks at dette også er bispedømmet der jeg har familie til å hjelpe meg med å sørge godt for Poden mens jeg kan få meg sårt tiltrengt praksis+inntekt. Studiet mitt inneholder ikke på langt nær nok praktisk øvelse. Vikariater ser for meg ut som den eneste veien til å trygges i tjeneste før ordinasjon.

En av de viktigste grunnene til at jeg neppe kan vikariere her jeg bor – til tross for det nokså prekære behovet – er at jeg må få dispensasjon fra biskopen til å forvalte sakramentene nattverd og dåp. Nesten alle gudstjenester har nattverd i våre dager. Jeg har respekt for at Borg biskop praktiserer regler som handler om tverrkirkelig samarbeid, men har mindre respekt for at det synes som om det ikke er spesielt godt koordinert mellom bispedømmene hvordan dispensasjon for studenter praktiseres. Eller er det det?

På VTP-samling med fire biskoper fra Østlandet, må jeg innrømme at hovedbudskapet som nådde fram til meg var: Det er vi som bestemmer. Biskopene har makt over dispensasjon og ordinasjon. Ingen kunne vise til noen regler eller prosedyrer for hvordan biskoper samtaler med faglærere eller praksisveiledere om eventuelt manglende egnethet som prest. De kan i prinsippet nekte deg tjeneste uten å snakke med andre om det (jeg håper jeg har misforstått dette punktet).

Jeg er ikke begymra for om jeg blir erklært egnet. Jeg er ikke bekymra for at jeg aldri skal få jobb. Jeg går fra et yrke uten en eneste arbeidsplass i hele landet (koreograf) til et yrke der det finnes arbeidsplasser nesten på hvert nes. Dette går bra.

Det som frustrerer meg er at det låter ganske ulike sanger fra ulike læresteder, ulike bispedømmer, ulike proster, ulike kolleger. Det låter litt surt – særlig her sørøstpå. Sangen her ligner litt på et: «Vi vil gjerne ha deg, men du må være ordinert og klar for å jobbe deg sønder og sammen i våre ambisiøse og folkerike menigheter». Jeg tror virkelig at prest er verdens beste jobb for oss som trekkes den veien, men for oss som prøver å lappe et helt liv sammen – også som studenter, så hadde det vært hyggelig om Den norske kirke hadde stemt koret sitt litt bedre.

Reklamer

2 responses to “Dissonans i rekrutteringssangen

  1. Et tydelig innlegg! Dessverre setter du fokus på noe som i beste fall er mangelfullt i Den norske kirke. Stig Lægdene

  2. Kirsti Evensen Bjåstad

    Dette koret synger jeg gjerne med i! Og jeg tror vi kan få det til å låte ganske så rent og tydelig. Jeg forstår ikke kirkepolitikken på dette området. Man har sutret og klaget i flere tiår over at det ser så mørkt ut for rekrutteringen til presteyrket. Likevel er man i svært liten grad villige til å verdsette andre yrkeserfaringer, selv innen kirka, når voksne folk ønsker å omskoleres.

    Etter å ha vært kateket i 25 år skulle man tro at jeg hadde yrkeserfaring som ga uttelling når man skulle sy sammen et utdanningsløp, men hverken MF eller TF ga noe slakk i praktikumskravene. Hvorfor? Det gjorde derimot KUN i Tromsø. Takk! Det mest tragikomiske i dette er at det var en rådgiver ved en av de to tidligere nevnte «høyborgene» som gjorde meg klar over at jeg ville spare 1/2 år, hvis jeg tok praktikum ved KUN! Hvorfor sa han det til meg? 1) Fordi han er en god veileder som vil studentenes beste? Ja, det tror jeg. 2) Fordi han føler seg ukomfortabel med sin institusjons stivbeinthet og urimelighet? Ja, helt sikkert!

    Som godt voksen, arbeidsledig og nettopp friskmeldt etter lanngtidssykemelding, var jeg villig til å omskolere meg og NAV var villig til å dekke utgiftene. Kravet var at jeg skulle få det til i løpet av 3 år. Dette visste både MF og TF. Likevel Kunne de ikke tilby meg, som kateket, et opplegg innenfor denne tiden. Hadde det ikke vært for at KUN så verdien i mine 25 år som kateket og mitt 1/2 år som prestevikar, måtte jeg ha gitt opp. Kan kirka være seg bekjent av en slik praksis?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s