Romjulshilsen fra margen

Jeg liker verbalisering. Altså å gjøre verb av fine substantiv. En favoritt er “å råtasse”. Jeg likte også da en kollega annonserte at hun ikke driver med “kunsting” – til tross for at hun er en av de råeste kunstnerne jeg veit om. Det er naturligvis fristende i disse dager å spørre om vi har fått nok “juling” nå, men der bør leken kanskje slutte..?

Kirking i Valestrand - Verksted på Vandring 2011

Hva med “kirking”? Jeg har både yrkesmessig og personlig tatt et steg fra “kunsting” til “kirking” i det siste, og jeg liker å gjøre kirke. Tror egentlig mer på kirka som verb enn som institusjon, faktisk. Jeg har også kirka uvanlig mye i den nettopp tilbakelagte adventstida, og som et slags halv-profesjonelt julekort vil jeg dele med dere to bilder som representerer utmerket kirking:

Det er “Ni lesninger” i Fredrikstad Domkirke. Men før dette igjen har jeg opplevd Domkoret og Barokkanerne gjøre “Juleoratoriet” i samme kirke. Jeg fulgte dirigenten med fascinasjon denne gangen. Ikke bare fordi Tore Erik Mohn er uvanlig dyktig og en god kollega, men fordi jeg plutselig oppdaget noe om sammenhengen mellom kroppsspråk og musikk: Den myke, men distinkte musikken hadde en forbindelse til dirigentens hender som plutselig framsto som magisk – og jeg lente meg tilbake i denne relativt lavmælte tolkningen av Bachs julejubel. Jeg trodde kanskje dette var dirigentens gjennomførte stil – litt “nedpå”, liksom, derfor fulgte jeg litt ekstra med da jeg vendte tilbake til kirka til “Ni lesninger” – nå med fire ulike kor i sving på en gang.
Da var det nesten så jeg hoppa i benken da jeg så og hørte Händels “Halleluja” og registrerte en domkantor helt oppe på tærne – et kvasst glimt av fyr og flamme, før mykheten vendte tilbake. Samtidig ser jeg barnekordirigenten. Hun er på kne. På kne! Hender og ansikt arbeider iherdig for at barnestemmene skal fylle sin plass sammen med de voksne. Kirkebenkene er fulle, rommet er mørkt, men glødende – ikke av “julestemning”, om jeg får velge ordet, nei her kirkes det aktivt – “stemning” er et altfor passivt ord. Noen gjør jobben. Mange er med. Selv når barna stiger andektig og nervøst opp den trappa de går opp for å stå høyt og synlig under sine solopartier, gjenkjenner jeg den fine forskjellen mellom “å framføre” og “å gjøre” og jeg veit at det er en lekker nyanse mellom “forestilling” og “kirking”. Noe står på spill. Og det er vakkert.

Det andre bildet er fra litteraturens verden – fra “Juleoratoriet” av Tunström:
“På den tid var det en kvinne ved navn Maria, som var fruktsommelig, og siden Josef var innskrevet i Betlehem, bega man seg dit for å la seg innskrive i manntall.
- Nei, nei, nei, ropte en av mennene på gulvet.
Presten lukket boken og gikk ned og stilte seg og så på prekestolen med hendene i lommen, de snakket sammen en stund, uten at Sidner kunne oppfatte hva de sa, og så skjøv de med forente krefter prekestolen lenger ut på gulvet. Atter sto presten der oppe:
- Og da juledagen var inne, hadde de kommet til Betlehem og mange mennesker med dem, så alle herbergene var fulle, og det var ingen annen plass til dem enn i en stall.
- Nei, det går ikke, sa en mann som hadde en sluknet pipe i munnen mens han klødde seg i hodet. Vi får prøve i denne retningen.
Sidner slo seg ned på en benk, og de skjøv prekestolen nærmere ham, så han kom til å sitte rett under den. Presten tok fatt igjen:
(…) – Og de trådte inn i stallen til Maria og Josef og de hadde dyrebare gaver, myrra, røkelse og gull, og Maria gledet seg i sitt hjerte.
- Bra. I alle fall når du snakker så høyt. Prøv et annet toneleie.
- La oss be, sa presten. Fader vår, du som er i himmelen, helliget vorde ditt navn, komme ditt rike, høres det også? Skje din vilje, som i himmelen, så også på jorden. Nå lente han seg over kanten.
- Du hører meg godt også?
- Jaa, sa Sidner.
- Når jeg ber også? Herren velsigne deg og bevare deg, Herre late sitt åsyn, OK? Han hvevet hodet og så utover menigheten:
- Da spikrer vi den fast her, boys! Amen.
Mannen med den sluknede pipen fant et kritt i lommen og trakk opp konturen rundt fundamentet.
- Skjønt det skygger for vinduet, det blir motlys.
- Man kan ikke få alt, sa presten, tok opp en kam og gredde håret bakover rundt ørene. Han kom ned på gulvet, men snublet i et malingspann som veltet, sprutet utover de svarte buksene. Helve… unnskyld. Han så seg om i kirken, dro fort av seg buksene.
- Terpentin? Finnes det noen filler her?
(…) Vi holder på å pusse opp hele kirken. Nytt orgel har vi også. Fin klang, sier de som skjønner seg på det.
- Får jeg lov å prøve det?
- Jaså, det må jeg si! Ja, vær så god. Her skal alle trives.

Ære være Gud i det høyeste
og fred på jorden
i mennesker hans velbehag.

Sidner fylte kirken med sin stemme, som var sterk og bærekraftig. Så lenge siden han hadde brukt den! Som den bar!
(…)
- En sånn mann som Dem skulle man ha her i kirken. Så ble det litt fart på spillet. Det lyder litt annerledes med den damen vi har, ikke et vondt ord om henne, men hun er ikke kompetent, den forrige organisten vandret heden nå i krigen.
Han holdt buksene fram mot Sidner.
- Helt nye. Man får svi for forfengeligheten. Mitt navn er Eliot, Stephen Eliot. Når det nærmer seg jul, skal vi innvie dette Herrens hus. Synes De terpentin lukter godt?
- Det der er jo balsa-terpentin, den lukter godt. Jeg har arbeidet med farver og slikt hele mitt voksne liv.
- Så De er ingen bortrømt organist, da?
- Jeg har vikariert.
- Aha! Og De trenger min hjelp.
- Det gjelder et rent praktisk anliggende. Har ingenting med sjelen å gjøre.
- Det er bare noe De tror. Kan man vise seg i disse buksene? Ja, det kan man, svarte han selv, trakk dem på seg og viste vei ut gjennom døren.”

Jeg veit lite om hva denne passasjen sier til lesere som ikke allerede har et forhold til Sidner og Tunströms storslagne roman, men for meg sier den det meste om god kirking: Om samspillet mellom nøktern handling og håpefull jubel, om møter mellom lidende mennesker og gode hyrder – om fortellinger som bærer gjennom århundrer og geografiske spenn.

Dessuten skimter jeg trøst og hvile og oppreisning – i knirkende harde kirkemøbler, orgeltoner og terpentinlukt finnes anelser av veier hjem. At det finnes faste punkter og lysende stjerner i tilværelsen. Og før jeg i pastoral iver tygger istykker den vakre scenen, skynder jeg meg å sette inn ett bilde til – som nyttårshilsen til meg og alle som måtte lese. Dromedaren får siste ord:

(Julehilsen fra Emmaus/Anne Anita Lillebø et år eller tre tilbake)