Situasjon: Avslutning av et intensivt verksted for kunstnere og arrangører – der samtlige har jobba praktisk-kunstnerisk på jakt etter “kirkelig poesi”. Kulturrådgiver i Hamar bispedømme, Rune Holme, var bedt om å dele tanker på tampen av det hele og valgte med myndige ord om “produksjon” og “effektivitet” å kjøle ned verkstedet etpar grader. Var vi overopphetet?
Kanskje var vi det. Valestrand kulturkyrkje sine ovnsrør hadde fått fart i seg under benkene, tverrfaglige og tverrkunstneriske møter krever sin kvinne og mann, og det var ikke fritt for at en del ekstra mentale omdreininger og fysiske bevegelser hadde fått temteraturen opp. Og visst kan kunstnere snakke seg romantisk tåkete om å være “i prosess” framfor å produsere. Jakten på nye impulser kan en sjelden gang forvandles til nøling med å skape nye “utpulser”. Kulturrådgiveren gjør jobben sin når han sier at kunstnere må gjøre mer enn å flytte sine øvelser inn i kirkens rom. Det var betimelig å minne om behovet for å levere – og det i et reelt samspill med en kirke som ikke alltid jubler for kunsten i virkelighetens verden. Flykter kunstnerne fra realitetene og utfordringene ved å insistere på “utforskning”? Og med hvilken rett er det vi ber også kirkens folk om å delta i denne utforskningen? Hva vil vi med Vandringen? En god pilegrim vandrer alltid mot et mål – til tros for at vandringen har verdi i seg selv. Klargjøring av intensjoner og mål er som regel sunt. To former for utålmodighet møttes i Verksted på Vandrings avslutning i år: Kunstnerens og arrangørens nød kunne fornemmes, og jeg fikk en gylden sjanse til å utdype og bygge på Verkstedets “grunnsetninger” (se www.verkstedpavandring.no):
Verksted på Vandring vil…
… utforske kunstens potensial i kirkelig sammenheng

Alterringen: Teologien er noe. Opplevelsen noe annet: Et gjerde? En støtte? Et rekkverk? En skranke? Gir det mening å bevege seg her?
Men hva med å REALISERE mer av kunstens potensial? Vi gjør det også! I verkstedets første 3 utprøvende år har 3 ferdige forestillinger blitt vist – en av dem laget spesielt for anledningen, en stedsspesifikk lydinstallasjon har blit laget og presentert, to “work-in-progress” er delt, ett bildeforedrag og en eksperimentell gudstjeneste. Alt dette har vært tilgjengelig for det allmenne publikum.
Hva slags produksjoner og ideer som indirekte kommer ut av verkstedene kan vi spørre etter om 5-10 år. Jeg er overbevist om resultater.
… gi deltakerne erfaringer med kunstnerisk praksis og prosess
Alle deltakere skal få kjenne på egen kropp hva kunstnerisk prosess kan innebære. Dette er et spennende punkt, og noe som har gitt stor motstand for enkeltpersoner i verkstedets sammenheng. Det er ikke lett å beskrive i forhåndsinformasjonen hva dette i praksis betyr – for dem som mangler erfaring med skapende arbeid. Vi inviterer likevel til praksis. Vi ber om mot og sjenerøsitet – og mener vi gir av det samme.
For å utdype denne tar jeg en sving om rådgiver Holmes elegante karrikatur i sin slutthilsen til Verkstedet 2011: Han beskrev Den Norske Kirke som en struktur som tror at den har god tid. Tid til å arrangere seminarer og konferanser hvis eneste mål er INSPIRASJON. Han advarte videre: Med den ressursknappheten som kommer i og med skillet mellom kirke og stat, vil vi ikke lenger ha råd til denne luksusen. For kunstnere er svaret dette: Vi har ikke tid til å bare høre vakre ORD om kunstens betydning og kraft – vi vil ha hjelp til å praktisere – også på egne premisser. Og når jakten på inspirasjon og faglig føde er så praktisk som den er i verkstedet, så handler det om kjernen i den skapende virksomheten – ikke luksus. Luksus for en kunstner er å ha noen som kan bistå med finansiering og produksjonsteknikk (sjelden luksus for de fleste av oss). Praksisen er tidkrevende – men helt nødvendig om vi skal ha noe som helst ambisjon om kvalitet, originalitet og samtidsrelevans.
… gi rom for inspirasjon, refleksjon, praktiske erfaringer og samtale
… være møtested for kunstnere med kirkeinteresse og kirkefolk med kunstinteresse
“Interesse” er et svakt ord i denne sammenhengen. Erfaringene så langt er at verkstedet samler mennesker som gløder. Dessuten er oppdelingen mellom “kirkefolk” og “kunstnere” en konstruksjon som kun har med yrkesroller å gjøre – ikke identitet. Der er selvfølgelig kunstnere ansatt i kirka og kirkefolk som er kunstnere. Vi arbeider uansett på eksistensiell grunn, og vi arbeider i dialog (= reelle ulikheter som settes i spill) Verkstedet insisterer på at erkjent og erfart forskjellighet gir utvikling.
Har jeg med alle disse ordene kommet noe nærmere hva vi vil? Hva som er vandringens retning?
Verksted på Vandring arbeider for høynet kvalitet og større mangfold og relevans i kirkelig kunstproduksjon og formidling. Dette krever tverrfaglighet, praksis, risikovilje og lekenhet.
Amen.

