Jeg har ei stund tenkt på en sak med tittelen “det omvendte seksuelle overgrepet”, men har nølt. I bloggen min er det kirka som kunst-arena det skal handle om – jeg hadde ikke tenkt til å gjøre dette til en arena for frustrasjon over feilgrep fra deler av det kristelige landskapet som ikke har med kunst å gjøre.
Men så leste jeg denne saken i avisa Vårt Land:
http://www.vl.no/helg/article142545.zrm
Sånn ser det ut: Fikenbladet
Saken handler om å være skilt og kristen – forsåvidt en situasjon jeg lett kan speile meg i. Men den beskriver også bakteppet av kristelig sex-sludder som, for mange flere enn dem vi snakker høyt om, fører til ødelagte relasjoner på ulikt vis. Faktisk er det ikke irrelevant for meg som kunstner heller: Det handler om det grunneleggende kristelige sviket mot kroppen. Et svik jeg for min del måtte danse meg ut av. Og slikt ble det kirkelig dansekunst av.
Men altså, for de engstelige: Jeg skal ikke avsløre overgrep på den måten vi vanligvis snakker om overgrep. Min kristne bakgrunn har ikke egentlig hatt episoder av feilplassert sex. Overgrepet jeg har opplevd er Det Store Fraværets overgrep. Den kjønnsløse kristelighet. En kjølig intellektuell trosverden som henviste spillet mellom kjønnene til en farlig risikosone der særlig vi jentene ble krympet og engsteliggjorte. Vårt Land-innskriveren beskriver “stol-leken” der jenter måtte kappes om de få “trosmessig godkjente” gutta i et spill der det er en krevende kunst å være passelig fristende og passelig kysk. Og målet var naturligvis ikke å får “napp” – eller å oppleve den søte leken det kan være å ikke helt vite… Målet var en livsledsager. I hellighet og ære, helst.
Det er klart at 16-17 åringer som i hormonsuset skal både frelse verden og finne seg Den Rette, blir belemra med et alvor som kan være vanskelig å riste av seg igjen. Faktisk måtte noen av oss jobbe så hardt for å bli kvitt dette tunge alvoret, at det ble nødvendig å ta valg med tildels ugreie konsekvenser. Dessuten er det engang slik at biologien krever sitt ettersom kjønnsmodne år går sin gang uten at det blir noe lettere å finne seg en partner i hellighet og ære. Innskriveren i Vårt Land måtte bryte ut av et “kristent” ekteskap. Det er ikke min historie. Jeg skal heller ikke ta historien om mitt brutte ekteskap her, men heller fortelle om det sluket av fravær som lå i randsonen av den kristne ungdomsstida mi. Jeg kan fortelle hvor rasende jeg følte meg (uten å klare å sette navn på det) da fomlete eldre herrer skulle forklare oss hvorfor det var så viktig å vente. Jeg slapp så vidt unna den uhyrlige “verdt å vente på”-kampanjen, men jeg ville kanskje ha signert i sin tid, selv om jeg som voksen knapt kan finne ett eneste godt argument for at det er god livsveiledning for unge kristne å si at kun gifte mennesker har rett til et sex-liv. Tvert i mot har jeg konkludert at det ofte er direkte skadelig med dette vanvittige presset på at kristne skal leve i utakt med sin tid, sine venner og potensielle partnere. “I verden, men ikke av verden”, heter det. Men ute av kroppen??
Det gir heller ingen mening å snakke om grensesetting og alvoret i overgrep og krenkelser dersom det er et ingenmannsland det skal settes grenser rundt. Min oppvekst i kristen sammenheng var slik at det knapt fantes noen seksualitet å snakke om. Jeg husker sjokket da jeg traff på en som var (angivelig?!) kristen og likevel sa høyt at hun var glad for all seksuell erfaring hun kunne skaffe seg før det var tid for ekteskap. Nå, i moden, men ennå ung alder – med et havarert ekteskap bak meg – kunne jeg ønske det var mine ledere og ikke rebellen som formidlet dette synet til meg som ung: Lytt til appetitten din! Lær deg å nyte! Lær deg å leke! Lær deg å våge! Gå inn i leken – så du også lærer hva du må gjøre når du trenger å stoppe leken.
Magasinet Strek hadde ei tid tilbake et nummer om kyskhet som jeg lurte på om jeg ville orke å lese i. Jeg ble heldigvis letta av at det her fantes skribenter som maktet å ta virkeligheten med i møtet med tabutemaet. For eksempel Ylva Eggehorn: Hun skrev blant annet om hvilket overgrep det kan være å preke avholdenhet til den som ikke får sine grunnleggende behov dekket. Om at det kan sammenlignes med å beskylde den fattige for grådighet eller den sultne for fråtseri. Det nytter ikke å snakke om det ødeleggende i grådighet eller seksuelt destruktiv adferd uten å anerkjenne det naturlige i å være sulten fordi noe viktig faktisk mangler. Og er bibelsk hor det samme som hor i 2011? Har jeg, med alt jeg har hørt av kristenprat, noen gang hørt noen si noe troverdig om dette ordet?
Fråtseri og grenseløshet kan være like skadelig innen det seksuelle som i alle andre felt, men kristne kan ikke delta i seriøse samtaler om overgrep så lenge det motsatte overgrepet stadig foregår: At unge læres opp til å frykte sin egen lyst. At kristne som snakker høyt om sex må snakke som om ”kristen sex” kun er ekteskapelig sex. Jeg kjente en slags sorg da jeg, som lederfigur for kristne 19-20-åringer måtte melde pass under temadag om sex og samliv fordi jeg visste at jeg ikke kunne stille meg lojal til skolens arkaiske holdning. Jeg ville helst vært der – ikke minst for jentene som stadig oppdras til å være voktere og ikke nytere, samtidig som gutta finner sine pragmatiske løsninger på dilemmaet (man kan for eksempel godt være konservativ og seksuelt aktiv utafor ekteskap så lenge en ikke penetrerer, eller hva??). Dobbeltmoralen her er så voldsom at dersom alle unge voksne i kristent arbeid skulle være dønn lojale og konsekvente, så ville kristennorge blitt tappet for enorme lederkrefter.
Jeg vil gjerne respektere trossøsken som velger den tradisjonelle veien. Har man den flaks at en finner en god partner som tenker likt, kan det kanskje være sunt og fint også. Men jeg vil aldri som voksen finne meg i at den sex jeg måtte nyte utafor “de riktige” rammene har status som særsynd. Jeg ”faller” ikke. Synde gjør jeg eller min partner når vi er til skade for hverandre eller andre – enten det nå er innafor eller utafor ekteskap.
Sånn. Nå er det sagt.
Og det der med å “ta bladet fra munnen” – det var vel ikke munnen det handlet om, det der med fikenbladet, var det vel?
