Det er 7. august. Så kort tid siden 22. juli at det nasjonale sjokket fortsatt kleber seg til nesten alle offentlige eller semi-offentlige utsagn. Så lenge siden at den emosjonelle rusfølelsen har lagt seg. Jeg skammer meg over å innrømme det, men tror ikke jeg er aleine: Jeg savner rusen.
Jeg har vært redd. Jeg har grått. Jeg har ønsket straff og kjent forakt. Så blitt stolt, rørt – dypt, dypt beveget. Alt dette uten at noen av mine egne har mistet noe mer enn et kontor. Den rake ryggen som steg ut av dramaet kommer av en bestemt ting: Opplevelsen av å høre sammen. Helt brått ga det dyp mening å tilhøre Norge, tilhøre kirka – ja, alle mine tilhørigheter sto plutselig klart fram, og jeg ville være der: hos venner, i naturen, i kirkerommet, høre stemmene til familiemedlemmer, hvile blikket på rosehav og ødelagte fasaser. Kjenne på alle båndene som holder meg til livet. Dette vi kaller kjærlighet. Klart det gir en rus.
Klart noen vil føle seg utafor.
Noe av det som gjorde meg stolt, var at mange som kunne spekulert i bruken av ordet “vi”, lot være å gjøre det. Jeg fant ingen “manipulasjon til kristelighet” i Biskop Byfugliens ord. Som hun sa: Vi er som kirke trent i å møte ulikt-troende mennesker i sorg. Likevel: Noen vil alltid, alltid føle seg utafor når store eller små fellesskap ruses av store følelser og vakre ord. Noen holder seg utafor så gjennomført og sykelig at de blir drapsmenn. Det skal mye til, naturligvis: Ødelagt eller manglende empati, stormannsgalskap, isolasjon, nye markedsføringskanaler og ekstrem ideologi er en cocktail som heldigvis sjelden får utvikle seg til eksplosjon, men det skjer altså.
Det skjer kanskje særlig nå fordi denne avsondringen fra alt virkelig fellesskap kan kompenseres ved virtuelt kamraderi.
Svaret på utfordringen er ikke å unngå alt rusende, storslagent fellesskap. Vi veit veldig godt i disse dager hvor viktig det er. Men når hverdager kommer tilbake må ledere for miljøer som er avhengig av denne rusen, fortsatt øve seg i maktmedvit. Vi snakker om sterke krefter.
To reaksjoner kan melde seg når den kollektive ånden er sterk:
Frihetstrang – et kraftig behov for å melde seg ut, heve seg over, legge seg under, finne på noe annet (og gjerne noe destruktivt).
Eller det motsatte: En drøm om å kunne legge seg selv og alt trivielt til side, for å synke inn i et altoppslukende “vi” der mange vanskelige valg blir tatt for deg.
Ungdommer baler ofte særlig med disse fristelsene fordi det voksne jeg’et er så skjørt og nytt. Ikke minst gjelder det alle som engasjerer seg i religiøse eller politiske bevegelser som lever av en sterk kollektiv ånd.
Jeg har en egen historie i dette landskapet – jeg lot meg forføre som tenåring. Jeg lot meg forføre til å tolke min livsopplevelse etter en stiv, snever og kjølig kristendoms forskrifter, og bruker nå voksne år på å sortere skitt og kanel. Strevsomt arbeid. Et arbeid som gjør det vanskelig å hvile i kristne fellesskap der jeg fornemmer at lederne ikke har tilstrekkelig maktmedvit – altså forståelse av hvor sterke mekanismer som settes i sving når ideologisk basert fellesskap dannes og pleies. Jeg reagerer med ryggmargsrefleks på språkbruk og handlinger som lager et trangt og definert “vi”. “Nå har vi det bra dere!” er en setning som i all sin tilforlatelighet kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.
Derfor kan jeg også på mitt vis forstå dem som tyr til ekstremisme – når konsensusen rundt blir for klam. De aller aller fleste protestantene blir stillferdig selvdestruktive. Jeg får lyst til å omfavne disse, nå som så mye oppmerksomhet går til ekshibisjonistiske og samfunnsfarlige ekstremister.
Jeg har ikke funnet andre løsninger i eget liv enn at de to reaksjonene jeg beskriver i møte med store vi-følelser – protest og hengivelse – de er begge sterke hos meg, og jeg må leve med og omfavne dem begge. Jeg ser ingen annen vei enn å si jatakk, begge deler: jeg-følelsen må dyrkes sammen med vi-følelsen.
Dessuten: Siden 22. juli har jeg blitt sterkt overbevist om at sammen-opplevelsen er det som holder mennesket oppreist og beskyttet fra ødeleggelse. Når de store, kollektive – potensielt forførende og manipulerende – massebevegelsene er over, ja, da er vi igjen overlatt til det basale: du og jeg. Foreldre og barn. Venner, partnere, naboer, kolleger. Og for oss som tilhører et trosunivers: Skaperen og jeg. Jesus og jeg. Profeten og jeg. Mine veiledere og jeg. Alle disse som vi enten helt automatisk og naturlig eller bevisst gir vår tillit og hengivelse.
Uten umistelige relasjoner er vi ikke bare sårbare. Vi blir farlige.
