En av fordelene med sosiale medier og blogging, er at det går an å offentliggjøre nokså personlige ting. Jeg har ikke tenkt til å slå på noen stortromme at jeg snart har danset i 25 år. Det er min egen fest at det er et kvart århundre siden jeg første gang troppet opp på Liv Steens ballettskole på Kolbotn. Men jeg hvisker det her: Feiringa varmer opp fra i kveld: Dørene er åpne til dans i Fredrikstad Domkirke.
En begynnelse på en ny grunnpuls i et kunstnerskap?
En Jam-session? Er det en forestilling? En slags treningsøkt? Ja.
Dansekunstnerens trening er tradisjonelt kollektiv. Jeg er drillet i tradisjonen for at det skal trenes i gruppe – helst daglig. Den dårlige samvittigheten over å ikke gjøre dette har ridd meg siden jeg temmelig utslitt og nedbrutt gikk ut fra Kunsthøgskolen i Oslo – avd Statens balletthøgskole i 1999. Siden da har jeg gjennom alt arbeid for livets opphold og sinnets klokskap hele tiden søkt og lurt på hvordan nettopp jeg skal kunne finne en dansepraksis som er bærekraftig over tid. Forsøkene og ambisjonene har vært mange, som regel brutt mot hverdagens krav og egne tilbøyeligheter til å prioritere det som virker mer “nyttig” og “fornuftig” enn rett og slett å jevnlig ta vare på egen kropp og uttrykksevne.
For det er jo egoistisk, ikkesant? Å erklære det for viktig at nettopp jeg er istand til å uttrykke meg kunstnerisk. Å ikke engang bake trangen inn i profesjonelt produserte kunst”verk” med salgspotensiale og nytteverdi for et eller annet segment av folket. Å prioritere min egen dans. Den ubetalte. Den nødvendige. Det improviserte og dialogiske grunnfjellet i mitt kunstnerskap.
Derfor har jeg lagt en ny plan. Nok en gang er det ingen garanti for å lykkes. Nok en gang er det uklart hva det er å skulle “lykkes”. Planen er denne: I dette året – 25 år etter mitt skjebnebestemmende møte med dans – vil jeg etablere en månedlig puls av å danse for åpne dører. Ikke for “publikum”, men for åpne dører. Visst håper jeg at flere vil finne veien gjennom dørene. Det er heller ikke tilfeldig hva slags dører vi snakker om: Kirkedører i Fredrikstad sentrum åpnes ikveld – og forhåpentlig mange kvelder framover. Ingen skal føle seg forpliktet til å bli i den hele timen det varer. Ingen skal betale. Vær så snill – ingen høflig applaus. Jeg ber om den gaven det er å ha noen å gi noe til. Jeg ønsker å dele tid, bevegelse og rom. Kirka sørger for forankring i historie, fortellinger, ritualer og symbolikk. Jeg sørger for at dørene er åpne, og at kunstutøvelse skjer. Der og da. Aldri det samme.
Jeg vil invitere andre kunstnere med meg – denne søndagen er det komponist og musiker Isak Anderssen som deler av sitt oppkomme av underfundig, vakker og leken lyd.
At det er en gudstjeneste er for meg utvilsomt. Kunstnere i arbeid i guds hus er guds tjeneste. Visste du at ordet liturgi betyr noe sånt som “folk i arbeid”? Men i denne gudstjenesten er verken kunstnere eller besøkende forpliktet til å tro. Aksept for at rommet er fundert i helt bestemte fortellinger om Jesus er nok. Undringen over at disse husene fortsatt står. At vi fortsatt bruker dem. Og søndagens tekst vil være tilgjengelig for dem som ønsker noen ord som selskap inn i det ordløse.
Jeg ble glad da jeg så at denne søndagens tekst er en av mine gamle favoritter – en ufattelig storslagen, kroppslig engasjerende bønn – forfattet av den alltid glødende Paulus i Efeserbrevet:
Derfor bøyer jeg mine knær for Far, han som har gitt navn til alt som kalles far i himmel og på jord.
Må han som er så rik på herlighet, gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd.
Må Kristus ved troen bo i deres hjerter og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet.
Må dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap.
Må dere bli fylt av hele Guds fylde!
Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår, ham være ære i kirken og i Kristus Jesus gjennom alle slekter og evigheter!
Amen.
Jeg har ikke tenkt til å “tolke” denne tenksten. Men som dansende i kirka, danser jeg sammen med denne og sammen med avleiringene av mange andre tekster og handlinger.
Kan jeg drive med slikt en søndag hver måned framover? Jeg har tenkt til å finne det ut.
Varmt velkommen!
