Å skape seg

I min bransje er det viktig å kunne “markedsføre seg sjøl”. I helga har jeg jobba seriøst med dette – og kjente janteloven puste meg i nakken.

Og jammen kommer det ikke en andakt i Vårt Land av den vanligvis kloke Korsveiprest Knut Grønvik der ordene “å skape seg” dukker opp. Siden jeg lenge har tenkt på å skrive et blogginnlegg med denne tittelen, måtte jeg se hva Grønvik sa om saken. Jeg ble litt skuffa.

Dette er den tradisjonelle kristelige varianten , tenkte jeg – der det å skape seg kobles til selvhevdelse og ærgjerrighet. Og det kobles til å ødelegge for mennesker rundt seg. Triste greier. Nesten like trist som fortellingen fra en jeg kjenner om en far kunne finne på å si “ikke skap deg!” til sitt eget barn da barnet var sykt og ensomt og begynte å gråte.
I møte med denne fortellingen får jeg lyst til å si – eller rope: JO – skap deg! Skap akkurat det du trenger å skape for at livet skal gå videre.

Jeg merka meg videre i Grønviks andakt at Paulus ble sitert på at det var “selvhevdelse og tom ærgjerrighet” som er et problem. Finnes det fylt ærgjerrighet? Javisst. Er det ikke det som er å ville noe? Ville noe, og så forsøke å gjøre det?

Jeg sto i helga i et rom fylt av bilder av meg selv og lette etter gode argumenter for at det var en meningsfylt ting å gjøre. Jeg synes jeg fant disse argumentene. Det var Dansens Dager, og jeg gjorde et stykke frivillig arbeid for å feire og tilgjengeliggjøre den kunstarten jeg har via livet mitt til. Bildene rant over av bevegelse, kraft – retning. Jeg vil bevege – ved å bevege meg. Bildene var av en danser – ikke av “meg”.

Jeg gjorde forestilling også. Jeg skapte meg. Gjorde meg til for folk. Samtidig dønn ærlig – og mer åpen enn jeg ofte vil være i en vanlig samtale. Men javisst – jeg har brukt store deler av helga på å skape meg. Og jeg er stolt av det.

Jeg skaper meg forressten akkurat nå. Å blogge, å “facebook’e – det er mange kanaler for å skape seg for tiden. Det er fullt mulig å ljuge – og sporene blir liggende på mystiske servere. Hva er det egentlig vi gjør overfor andre mennesker som ikke har et snev av å skape seg i seg? Grønvik mente selv-skaping er overflødig fordi vi allerede er skapt. Jeg skjønner hva han mener. Jeg kan også se det vakre i den tanken: At det ikke skal være nødvendig å streve sånn. I et kristent selvbilde kunne man hvile i å være skapt – være villet – utenfra!

Thorbjörn Ahlströms maskekunst

Likevel: Jeg så i høst en liten perle av en teaterforestilling – av og med en maskemaker. Han spilte med masker – og reflekterte over maskenes funksjon (“Skråpukens berättelser” – Thorbjörn Ahlström). Han harselerte litt med vår illusjon om at det beste er å leve “uten masker”. Som om det var mulig! Selv mellom elskende vil det alltid være et maskespill. Ikke noe syndig i det. Bare menneskelig. Det vonde er hvis maskene stivner – ikke lar seg bytte ut. Eller om de påtvinges fra andre mennesker (som i den lille beretningen om den ufølsomme far…).

Så kommer jeg til Kunsten igjen. Særlig scenekunsten – som handler om å “skape seg”. Det privilegium det er å kunne leke med dette – i fullt alvor! For dersom vi aldri skaper oss, slipper kanskje ikke skaperkraften til heller? Skulle vi overlate skapingen til andre? Har ikke Gud skapt oss inn i en virkelighet av relasjoner som krever sine masker – for beskyttelse, for lek, for utprøving, feiling – og begeistring.

Joda – det finnes noe inni maskene. Det finnes falskt og sant. Maskene er ikke likegyldige. Kanskje lider mange kunstneres samliv av denne stadige “selvhevdelsen” i å ha et sterkt uttrykksbehov. Det kan være tappende å lete etter uttrykk. Det finnes en trend i kunsten som er grenseløst selvopptatt – og dermed uinteressant. Noen får likevel til å si jeg på en måte så det klinger som vi.  For å kunne uttrykke noe (Viktig, Vakkert etc..) så må det være et selv – et menneske – å uttrykke det gjennom. Det er vilkårene Skaperen ga.

Nådeløst. Nydelig.