Hus og Heim

En ikke helt uvanlig jobb for marg&bein:

Jeg kommer inn en stor tung dør. Kanskje har et vennlig menneske som jeg har e-postveksla med hilst meg velkommen. Jeg har med meg noen klær, litt mat, litt sminke og notatsaker i sekken min. Ser meg straks omkring. Suger inn proporsjonene i rommet, farger, lys, lyd – opplevelse av avstand, nærhet. Midtgangen registrerer jeg fort. Teppe, tregulv eller fliser? Hvor bastante er benkene her? Hvor mye rom mellom benker og trapp? Hvor lang vei inn til alter og altertavle eller glassmaleri? Hvor tungt veier prekestolen i rommet? Hvor er døpefonten? Jeg legger fra meg veske og yttertøy i en benk. Føler meg fremmed og helt hjemme. Elsker blandningen av rutine og frisk nysgjerrighet.

Så går jeg kanskje. Rister av meg reisekroppen, og åpner opp dansekroppen. Snuser omgivelsene inn ved hjelp av hud og muskler. Slipper farten til – feie opp og ned midtgang, teste diagonaler fra innerst ved alteret, ned trapp, ut mot et publikum som ikke ennå er der. Teste fornemmelsen av midten – alltid den sterke aksen mellom alter og inngang/utgang. Åpne øynene, feste føttene, la ryggen vokse.
Oppreist. Innrammet.

Sakrament og Sandpapir med Solveig Styve Holte i Kongsberg kirke 2009

Langsom gange. Lavt tyngdepunkt. Fotsålene enda dypere ned i teppe, treverk eller stein. Kjenne forbindelsene sterkt fra underlag opp gjennom kroppen, ut i fingertupper, isse og blikk. Og den andre veien: Størrelsen av rommet – himmelretninger og blikkretninger strømmer gjennom og rundt meg. Spiller organisten nå? Kan godt være. Kanskje Allain eller Bach – eller Messiaen? Kraften i instrumentet. Tenk å ha fullmakt fra folket til å lage så mye lyd: Midt i kirketiden. Med barn tilstede!
Tenk den dagen kunne gå like greit å fylle rommet med bevegelse som med lyd!

Jeg ser for meg menneskene som ikke er der ennå. At de kjenner disse benkene bedre enn jeg gjør. At de har sett og hørt ting i dette rommet jeg veit lite om. Men jeg gjetter: Små barn i lange hvite kjoler. Stivpyntede par. Bunader. Mørkt kledde mennesker og tung musikk. Salmesang. Nattverdgang. Konserter.

Jeg risser opp løypene mine mellom hindringer og symbolbærende interiør. Har sjelden fiks ferdige trinn, men veltygde ideer og en kropp som sitrer av møtet mellom musikk, rom, bevegelsesidé og tematikk. Nerver. Dette inderlige ønsket om å treffe. Jeg veit hvor trist jeg blir hvis øyeblikket blir for svakt. At det ikke ligner noe annet når det fungerer. Gjennom den gode oppvarmingen, utforskingen av rommet, samtalen med arrangør og/eller musiker og forventningen om et møte med publikum – inni alt dette drømmer jeg om nærværet i øyeblikket når alt er der. Folk. Musikk. Rom. Jeg.

Gud?

Jeg er blyg. Tror ikke min fromhet eller tro er interessant for andre i min dans. Jeg danser ikke min egen bønn. Danser mer hos Gud enn for Gud. Kan iallefall ikke danse om Gud. “Det går ikke an å spille et symbol” sier mine Stanislavskij-utdannede skuespillerkolleger. Men symboler oppstår for dem som kjenner dem og leter etter dem. Og det går an å danse et rom. Kirkerommet er min partner. Med alle sine Gudeprojeksjoner på kjøpet. De har jeg begrensa kontroll over. Noen ser Gud overalt. Andre ser arkitektur. Eller hører musikk. Eller ser om jeg er “flink” til å danse.

Jeg er ikke spesielt flink, men jeg beveger meg – og veit hva jeg gjør. Det er ikke engang så viktig å danse (- hvor enn grensen måtte gå mellom dans og ikke-dans). Det viktige for meg er å være der. Å utgjøre en bevegelse mellom den enkeltes blikk, rommet og de assosiasjonene som måtte finne rom her. Det er eksistensielt.

Jeg hadde neppe fortsatt å være i kirka om jeg ikke dansa der. Jeg hadde neppe dansa i det hele tatt om ikke kirkens folk i sin tid ba meg om å gjøre det. I slike rom.

Skulle jeg “be om lov” til å bevege meg og uttrykke meg i kirka, vil det kjennes som å holde lua i hendene og be om lov til å være seg selv i sitt eget hjem.
Men jeg forlanger ikke at det skal bli likt av alle. Jeg også holder meg unna kirka når det foregår ting der jeg ikke liker der. Flaks da, at dette hjemmet har mange hus og mange tider – det skal tross alt være hjem for noen milliarder ulike mennesker.