Drikker Jesus kaffelatte?

Eller bare grønn te? Eller streit filterkaffe?

Det er faste. Tid for å teste fromhet som praksis i en gitt periode. Det er lenge siden det nødvendigvis handla om å avstå fra mat. Som fasteeksperimenterer og forhenværende fasteblogger (i år finnes en anbefalt fasteblogg her) har jeg kjennskap til et helt register av praksiser: Snop, kjøtt- og alkoholfaste er klassikere. Jeg har selv god erfaring med TV-faste (helt umulig med en 3-åring i huset som knapt kan sitte stille uten at tv’n er på!) og med dyrekjøttfaste (nesten for enkelt i disse tider med alskens alternativer i fulgekjøtt), jeg har nylig lest om facebookfaste – som virkelig er en god idé, men jeg har så skrale muligheter til sosialt og tidvis nyttig tøys i hverdagen min så facebook (eller blogg!) har jeg slett ikke tenkt til å forsake i år. Så hva nå?

Jeg liker tanken om at de 40 dagene før påske skulle gi økt oppmerksomhet til noe som åpner sinnet for vår og kirkelig dramahøytid, men som omskiftelig menneske i omskiftelige tider, klarer jeg ikke bare bestemme meg for én ting til alle tider. I år landa jeg på det lettlivede: “Hvile mer, smile mer”. Ingen flinkisfaste i år.

Hva har det med Jesus og kaffelatte å gjøre? Vel:
Jeg har noen steder jeg iblant reiser til i fantasien. Ett av disse stedene er ei hytte midt i en spredt skog fylt av hvitveis og vårsol. Her hender det jeg får besøk. Det kommer en fyr jeg kjennner, en som kan få meg til å legge fra meg alt jeg har i hendene når jeg først fatter at han er der. Han ber kanskje om en kopp kaffe. Så sitter vi på en benk i solveggen utafor hytta og ser på hvitveisen og sånn skal det være. Alt er vel.

Første tur til dette stedet måtte jeg flire litt av det med kaffen. Kaffe? Han? På et slik hellig sted skulle det kanskje være vin? Eller grønn te – det gir sånn en klar, rein følelse i forhold til kaffen – mye frommere! Tanken på en kaffelatte-variant ble urkomisk. Tempel møter hytte i skogen møter urban, travel kvinne, liksom. Min fnising ble møtt av verdens mest tilfredse smil og det var helt klart at han ville ta hva det enn var jeg ønsket å by på, så lenge jeg var istand til å være der sammen med ham.
Så forvirrende! Hele min ungdomstids fromme forsetter om “4B’er” (Bibel, bønn, brødsbrytelse og broderskap!!) smelta ned av det smilet.

Det hender kanskje ikke så ofte (for jeg er ganske knyttet til mitt eget stress), men det hender, at slike smil stiger fram – mot meg fra noen, eller innenfra min egen kropp: Smil av den sorten som sier “det er vel” – uansett! Midt i alt! Her er kjærlighet, her er håp, her er stadig nye minutter og timer og år. Så “smile mer, hvile mer” betyr ikke å være snillere og gladere hele tiden. Det er mer å la kroppen huske hvordan det kjennes å smile til en Bror over kanten av en kopp med riktig god kaffelatte.