Fakkel 4: Kunsten å henvende seg – del II

Et følsomt – tidvis tabubelagt – spørsmål er om det blir bedre eller dårligere kirkekunst av at kunstneren er troende og tilhørig i kirka. Likeså spørsmålet om hvor tydelig Gud skal være tematisert eller tiltalt i kunsten. Derfor var det modig da en av deltakerene på Verksted på Vollen ifjor (sjekk www.verkstedpavollen.no!) spurte etter Impure companys visning: “Hva har dette med Gud å gjøre?”

For min egen del kan jeg nok med en viss rett beskyldes for å ha den holdningen at dersom kunsten på alvor går inn i menneskelige relasjoner, så kommer Gud inn i bildet for enhver som søker å se ham(henne) uansett. Kortversjonen av denne teologien ligger i utsagnet “Gjør som Gud – bli menneske!” (Var det teologen Gustav Wingren som kom med denne formuleringen? Han har hvertfall helt sikkert sagt noe lignende). Likevel: Det er forskjell på kunst som beriker kirka som kirke, og kunst som fungerer bedre eller dårligere med kirka som scene. Det trenger ikke ha stort med kunstnerens tro å gjøre, men jeg tror det går an å identifisere noen faktorer som gir eller tar bort kirkelig relevans. Jeg gyver løs på tre eksempler:

NÅR TOPPFOLKA GJØR KIRKE
“Hva har dette med Gud å gjøre?” – spørsmålet kom etter en liten time med interaktiv scenekunst signert en av Norges mest-turnerende og mest-støttede dansekunstnere: Hooman Sharifi. Han møtte oss med et kirkerom gjort så åpent som mulig i skipet – alle kirkebenkene var satt tett inn langs veggen. Koret, derimot, var satt med stoler, tett i tett rundt alteret, og stolbeina var lyssatt slik at det opphøyde korrommet virket enda mer ladet enn vanlig. Svært vakkert, etter min mening. Men åpningen av seansen var ellers lavmælt: Sharifi prata med oss om et prosjekt han arbeider med – en utopi om et land uten organisert religion, der det likevel skulle finnes steder for tilbedelse. Etter en tids prat, ble vi bedt om å omorganisere rommet ved å flytte på benkene. I tråd med det diktede landets regler fikk vi ikke organisere mer enn det vi måtte for å flytte de tunge møblene, og de fleste tok også tak i oppgaven ganske raskt. Det ble kaotisk. Smått lattermild og forvirra stemning. En stemme begynte å etterlyse lederskap ” Vi må jo ha litt orden her!”. Hun fikk ikke koreografens tillatelse til å ta styring. Benkene havnet på kryss og tvers. Når vi roa oss ned i ny konstellasjon, kjente jeg meg merkelig komfortabel – og veldig våken. Jeg så rommet og de andre fra et helt annet perspektiv, følte meg plutselig fri til å snakke med den jeg ville, eller sette meg på gulvet – nesten hvasomhelst. Men hele tiden lyste korrommets installasjon som et slags kraftsentrum.
Herfra dukka flere dansere opp (men tilstedeværende som ikke var verksteddeltakere sa etterpå at de ikke ante hvor grensa gikk mellom dansere og verksteddeltakere/publikum). Små fortellinger eller spørsmål, plutselig et skrik, en danser ble budt opp av en annen i rommet til en rolig pardans. Mot slutten gikk de fire danserne opp i koret og begynte å velte stoler. Velte, velte – og reise opp igjen, så de igjen kunne velte flere stoler. Det var støy og uro, det varte lenge – når danserne var slitne, var forestillingen slutt.

Impure company tolker Mariakirka

Jeg hadde en strålende opplevelse. Installasjonen med stolene og avslutningen ga seansen et effektivt estetisk-dramaturgisk uttrykk, og opplevelsen av fellesskap på uvante premisser satte tankene og følelsene mine i sving. Jeg ble riktig så fornøyd med å ha invitert nettopp disse kunstnerne til Mariakirka på Granavollen – de hadde kasta lys over temaet liturgi=handling på en nydelig måte. Rått, men lekkert.
Det var meg. Andre hadde det slett ikke godt. Flere var bekymra for inventaret – og for alteret (som faktisk fikk et lite støt i murpussen). For noen var dette en vanhelligelse – eller hærverk. Koreografen var tydelig på at han selv ikke hadde religiøse følelser for rommet. Eneste spor av egen ærbødighet for religiøs praksis var i hans lille anekdote om da han var liten i Iran og så på når de voksne ba. Karakteristisk nok likte han det best når rommet ble fylt av bønnebevegelser som ikke var ledet: “uorganisert be-ing”.

Hvis jeg skal se denne opplevelsen i forhold til det jeg har skrevet om i andre fakler, så tenker jeg at sett som forkynnelse var dette risikosport, helt avhengig av de klare premissene: Dette er en “utenfrakommentar” til kirkerommet på kunstnerpremisser, bestilt som work-in-progress til et seminar som tematiserte liturgi som felles handling. Selv om kunstnere – i dette tilfellet var skapende og utøvende kunstner(e) i en og samme person – nærmest får fullmakt til å “leke Gud” innenfor visse rammer, så er det ingen som kan forlange at Impure companys forestilling skulle være noe talerør for Gud – eller for kirka, for den saks skyld. Enkelte kan oppleve det oppbyggelig å oppleve kaos, skrik og støy i et kirkerom, men dette var ikke bekreftende kirkekunst. Dette kunne snarere bekrefte myten(?) om at kunstnere gjerne bruker kirka for å ironisere, protestere eller utøve offentlig terapi.
Jeg vil heller si at forestillingen fungerte som speil for ritualet. Den demonstrerte hvor kraftfullt det er å samles i et rom som er gitt estetisk kraft og religiøse fullmakter – men der vi fortsatt er reelle, bevegelige mennesker i møte med hverandre. Den fikk meg til å tenke på hvor lite vi tar ut av gudstjenestens potensial ved å sitte så mye i stive benker. Samtidig fikk den meg også til å tenke på hvor lett det er å misbruke makt i kunstens navn. Dette satt særlig i magen på meg etter forestillingen, da koreografen lenge beholdt rollen som sentrum for oppmerksomhet på et tidspunkt da jeg instinktivt tenkte at “forestillings-fullmakten” var løpt ut. Diskusjonen om en forestilling (eller en gudstjeneste!) er det kanskje best å flytte – rent fysisk – til et annet rom. Et rom som ikke snakker så sterkt som kirkerommet?

PÅ FELLES GRUNN
“Toppfolk” nr 2 er danseren Anne-Linn Akselsen, på Verksted på Vollen representert med sin egne solokoreografi “Sing me, for your life, in a portugese folia, the reason for your happiness”. Denne soloen ble importert til kirkerommet i ferdig form. Her visste hvertfall arrangøren hva vi skulle få. Hvorfor denne inn i kirka? Fordi den tolker et sentralt kirkelig tema: Hva skjer i møte mellom den levende, samtidige kroppen og et tradisjonsoverlevert materiale. Foliaen er en renessanse-dans, og i likhet med den klassiske ballettens arkaiske former, så er det spennende å spørre seg om ikke gamle dansespråk passer godt i gamle rom med gamle liturgier. Poenget med Akselsens solo var imidlertid at den vever sammen et moderne uttrykk med det arkaiske på en utsøkt og tankevekkende måte.
Ett viktig grep ble gjort på vei inn i kirkerommet: Henvendelsesretingen ble snudd. Publikum ble veiledet inn til kortrappa, danseren benyttet den store (for anledningen) åpne plassen i skipet. Dermed kunne henvendelsen mot publikum like gjerne tolkes som en henvendelse mot alter/soloppgang, og hun slapp å konkurrere med alteret om oppmerksomhet (kanskje ville hun lettere bli tolket som engel el.l. i denne dele av rommet??)

Bevegelsene startet i det klare, vakre, poserende tradisjonsspråket, som etterhvert ble løst opp i et mer jordnært, oppbrutt – nesten dyrisk språk før det vendte tilbake til utgangspspråket. Kostymet var en slags rufsete rest av et stilkostyme fra en forgangen tid, ellers var det mye bar hud og upretensiøse moderne klær. Jeg opplevde faktisk at det avkledde virka mindre avkledd fordi hun danset så uhyre presist, men uttrykket ble forsterka av at hun danset på et ruglete steingulv. Faktisk virka dansen sterkere i dette rommet enn på scenen. Det handla ikke bare om det brutale gulvet. Referanserikdommen ble større også. Jeg så hvordan et personlig og rått språk kunne forenes med et tradisjonsstoff på en måte som gjorde begge polene mer interessante. Den gamle dansen kunne blitt kjedelig i “ren” form fordi den mangler forankring i vår tid, i våre kropper. Det nye risikerer å bli like kjedelig fordi referansene er vanskelige å finne.
Skal jeg være helt ærlig, er jeg nesten litt flau over å skrive disse ordene om forestillingen. Jeg får mer lyst til å si: Tenk om alle kunne få oppleve noe så VAKKERT (i kirka) noen gang! Jeg blir fortsatt lykkelig over å se videoopptaket herfra. (De litt skrale blidene her er fra video – derav kvaliteten…)

HELPROFFT, MEN HVA SÅ?
Siste eksempel er en forestilling jeg lenge lurte på om “måtte” bli analysemateriale for MA’en min: “Kroppens Dokument” av anerkjente Dansdesign (sjekk her!). “Måtte” fordi dette er kanskje eneste fullskala dansekunstproduksjon i en norsk kirke, med toppfolk i de fleste roller (og noe som ligner et skikkelig budsjett, har jeg en idé om, etter å ha fått vite at festivalen som bestilte dette nesten knakk nakken på å få til denne satsningen). Den er også videodokumentert og tilgjengelig på Danseinformasjonen. Denne forestillingen kunne nesten ikke være dårlig, og det var den heller ikke. Jeg fant likevel ikke mat til mine tanker her. Igjen var kunstnerne klare på premisset om at de måtte gå inn i kirka på uavhengig vis – de kunne ikke representere kirka eller “snakke om Gud”, men ville at det skulle handle om mennesker. I tillegg handla det om arkitektur – Kirkelandet kirke i Kristiansund er en modernistisk katedral det er fryktelig spennende og krevende å koreografere i (jeg har prøvd!).

Men så valgte de det som er smart på mange måter, men som tok relevansen bort fra forestillingen for min del: Et oppbygd podium og flott lyssetting hevet danserne opp så vi kunne se dem. Vi i skipet ble mørklagt. Riktignok hadde vi strykekvartetten i midtgangen og et orgel spilte bak oss, men jeg følte meg satt ut i et passiverende mørke. I rommet jeg ellers har et eieforhold til, ble jeg redusert til tilskuer og kunstkonsument – bare ett øyeblikk husker jeg at rev meg ut av tåka: Da sangeren Maja Ratkje sang sitt “Joy!” fra sin bevegelse ute i skipet.

Er jeg så konservativ, lurte jeg da. Siden jeg reagerer på at alteret havnet nærmest nede, bak scenen. Eller dreier det seg rett og slett om smak og behag? – jeg har møtt folk som elsket denne forestillingen – også som “religiøs opplevelse”. En veteran innenfor kirke/scenekunst-arbeid, Kristin Solli-Schøien reagerte som meg: Hva tilfører dette? Hvorfor skulle dette være i nettopp en kirke? Verken i her-og-nå spillesituasjonen eller i tematikken kom det fram noe av det jeg har framhevet som viktig kirkelig stoff. Det liturgiske rommet ble nedtonet så godt det var mulig – lyd, lys, arkitektur var profft arbeidet med – men hva med rommet som møte-, forkynnelses- og liturgisk sted? Var det bare danserne i oppsiktsvekkende kostymer som skulle få møte hverandre? Denne eksklusjonen opplever jeg ofte i vanlige scenerom – og iblant aksepterer jeg blankt at det er sånn det fungerer. Titteskapskonvensjonene kan fungere fint for titteskapsuttrykk, men i kirka? Neitakk.

Jeg skal snart avslutte dette uanstendig lange innlegget og dermed mitt fakkel-eksperiment som starta da jeg forsto at MA-oppgaven min er i stå på ubestemt tid. Men temaet er jeg slett ikke ferdig med.

Puh.