Romjulshilsen fra margen

Jeg liker verbalisering. Altså å gjøre verb av fine substantiv. En favoritt er “å råtasse”. Jeg likte også da en kollega annonserte at hun ikke driver med “kunsting” – til tross for at hun er en av de råeste kunstnerne jeg veit om. Det er naturligvis fristende i disse dager å spørre om vi har fått nok “juling” nå, men der bør leken kanskje slutte..?

Kirking i Valestrand - Verksted på Vandring 2011

Hva med “kirking”? Jeg har både yrkesmessig og personlig tatt et steg fra “kunsting” til “kirking” i det siste, og jeg liker å gjøre kirke. Tror egentlig mer på kirka som verb enn som institusjon, faktisk. Jeg har også kirka uvanlig mye i den nettopp tilbakelagte adventstida, og som et slags halv-profesjonelt julekort vil jeg dele med dere to bilder som representerer utmerket kirking:

Det er “Ni lesninger” i Fredrikstad Domkirke. Men før dette igjen har jeg opplevd Domkoret og Barokkanerne gjøre “Juleoratoriet” i samme kirke. Jeg fulgte dirigenten med fascinasjon denne gangen. Ikke bare fordi Tore Erik Mohn er uvanlig dyktig og en god kollega, men fordi jeg plutselig oppdaget noe om sammenhengen mellom kroppsspråk og musikk: Den myke, men distinkte musikken hadde en forbindelse til dirigentens hender som plutselig framsto som magisk – og jeg lente meg tilbake i denne relativt lavmælte tolkningen av Bachs julejubel. Jeg trodde kanskje dette var dirigentens gjennomførte stil – litt “nedpå”, liksom, derfor fulgte jeg litt ekstra med da jeg vendte tilbake til kirka til “Ni lesninger” – nå med fire ulike kor i sving på en gang.
Da var det nesten så jeg hoppa i benken da jeg så og hørte Händels “Halleluja” og registrerte en domkantor helt oppe på tærne – et kvasst glimt av fyr og flamme, før mykheten vendte tilbake. Samtidig ser jeg barnekordirigenten. Hun er på kne. På kne! Hender og ansikt arbeider iherdig for at barnestemmene skal fylle sin plass sammen med de voksne. Kirkebenkene er fulle, rommet er mørkt, men glødende – ikke av “julestemning”, om jeg får velge ordet, nei her kirkes det aktivt – “stemning” er et altfor passivt ord. Noen gjør jobben. Mange er med. Selv når barna stiger andektig og nervøst opp den trappa de går opp for å stå høyt og synlig under sine solopartier, gjenkjenner jeg den fine forskjellen mellom “å framføre” og “å gjøre” og jeg veit at det er en lekker nyanse mellom “forestilling” og “kirking”. Noe står på spill. Og det er vakkert.

Det andre bildet er fra litteraturens verden – fra “Juleoratoriet” av Tunström:
“På den tid var det en kvinne ved navn Maria, som var fruktsommelig, og siden Josef var innskrevet i Betlehem, bega man seg dit for å la seg innskrive i manntall.
- Nei, nei, nei, ropte en av mennene på gulvet.
Presten lukket boken og gikk ned og stilte seg og så på prekestolen med hendene i lommen, de snakket sammen en stund, uten at Sidner kunne oppfatte hva de sa, og så skjøv de med forente krefter prekestolen lenger ut på gulvet. Atter sto presten der oppe:
- Og da juledagen var inne, hadde de kommet til Betlehem og mange mennesker med dem, så alle herbergene var fulle, og det var ingen annen plass til dem enn i en stall.
- Nei, det går ikke, sa en mann som hadde en sluknet pipe i munnen mens han klødde seg i hodet. Vi får prøve i denne retningen.
Sidner slo seg ned på en benk, og de skjøv prekestolen nærmere ham, så han kom til å sitte rett under den. Presten tok fatt igjen:
(…) – Og de trådte inn i stallen til Maria og Josef og de hadde dyrebare gaver, myrra, røkelse og gull, og Maria gledet seg i sitt hjerte.
- Bra. I alle fall når du snakker så høyt. Prøv et annet toneleie.
- La oss be, sa presten. Fader vår, du som er i himmelen, helliget vorde ditt navn, komme ditt rike, høres det også? Skje din vilje, som i himmelen, så også på jorden. Nå lente han seg over kanten.
- Du hører meg godt også?
- Jaa, sa Sidner.
- Når jeg ber også? Herren velsigne deg og bevare deg, Herre late sitt åsyn, OK? Han hvevet hodet og så utover menigheten:
- Da spikrer vi den fast her, boys! Amen.
Mannen med den sluknede pipen fant et kritt i lommen og trakk opp konturen rundt fundamentet.
- Skjønt det skygger for vinduet, det blir motlys.
- Man kan ikke få alt, sa presten, tok opp en kam og gredde håret bakover rundt ørene. Han kom ned på gulvet, men snublet i et malingspann som veltet, sprutet utover de svarte buksene. Helve… unnskyld. Han så seg om i kirken, dro fort av seg buksene.
- Terpentin? Finnes det noen filler her?
(…) Vi holder på å pusse opp hele kirken. Nytt orgel har vi også. Fin klang, sier de som skjønner seg på det.
- Får jeg lov å prøve det?
- Jaså, det må jeg si! Ja, vær så god. Her skal alle trives.

Ære være Gud i det høyeste
og fred på jorden
i mennesker hans velbehag.

Sidner fylte kirken med sin stemme, som var sterk og bærekraftig. Så lenge siden han hadde brukt den! Som den bar!
(…)
- En sånn mann som Dem skulle man ha her i kirken. Så ble det litt fart på spillet. Det lyder litt annerledes med den damen vi har, ikke et vondt ord om henne, men hun er ikke kompetent, den forrige organisten vandret heden nå i krigen.
Han holdt buksene fram mot Sidner.
- Helt nye. Man får svi for forfengeligheten. Mitt navn er Eliot, Stephen Eliot. Når det nærmer seg jul, skal vi innvie dette Herrens hus. Synes De terpentin lukter godt?
- Det der er jo balsa-terpentin, den lukter godt. Jeg har arbeidet med farver og slikt hele mitt voksne liv.
- Så De er ingen bortrømt organist, da?
- Jeg har vikariert.
- Aha! Og De trenger min hjelp.
- Det gjelder et rent praktisk anliggende. Har ingenting med sjelen å gjøre.
- Det er bare noe De tror. Kan man vise seg i disse buksene? Ja, det kan man, svarte han selv, trakk dem på seg og viste vei ut gjennom døren.”

Jeg veit lite om hva denne passasjen sier til lesere som ikke allerede har et forhold til Sidner og Tunströms storslagne roman, men for meg sier den det meste om god kirking: Om samspillet mellom nøktern handling og håpefull jubel, om møter mellom lidende mennesker og gode hyrder – om fortellinger som bærer gjennom århundrer og geografiske spenn.

Dessuten skimter jeg trøst og hvile og oppreisning – i knirkende harde kirkemøbler, orgeltoner og terpentinlukt finnes anelser av veier hjem. At det finnes faste punkter og lysende stjerner i tilværelsen. Og før jeg i pastoral iver tygger istykker den vakre scenen, skynder jeg meg å sette inn ett bilde til – som nyttårshilsen til meg og alle som måtte lese. Dromedaren får siste ord:

(Julehilsen fra Emmaus/Anne Anita Lillebø et år eller tre tilbake)

Tar opp en hanske

Situasjon: Avslutning av et intensivt verksted for kunstnere og arrangører – der samtlige har jobba praktisk-kunstnerisk på jakt etter “kirkelig poesi”. Kulturrådgiver i Hamar bispedømme, Rune Holme, var bedt om å dele tanker på tampen av det hele og valgte med myndige ord om “produksjon” og “effektivitet” å kjøle ned verkstedet etpar grader. Var vi overopphetet?

Det var definitivt en herrehanske.

Kanskje var vi det. Valestrand kulturkyrkje sine ovnsrør hadde fått fart i seg under benkene, tverrfaglige og tverrkunstneriske møter krever sin kvinne og mann, og det var ikke fritt for at en del ekstra mentale omdreininger og fysiske bevegelser hadde fått temteraturen opp. Og visst kan kunstnere snakke seg romantisk tåkete om å være “i prosess” framfor å produsere. Jakten på nye impulser kan en sjelden gang forvandles til nøling med å skape nye “utpulser”. Kulturrådgiveren gjør jobben sin når han sier at kunstnere må gjøre mer enn å flytte sine øvelser inn i kirkens rom. Det var betimelig å minne om behovet for å levere – og det i et reelt samspill med en kirke som ikke alltid jubler for kunsten i virkelighetens verden. Flykter kunstnerne fra realitetene og utfordringene ved å insistere på “utforskning”? Og med hvilken rett er det vi ber også kirkens folk om å delta i denne utforskningen? Hva vil vi med Vandringen? En god pilegrim vandrer alltid mot et mål – til tros for at vandringen har verdi i seg selv. Klargjøring av intensjoner og mål er som regel sunt. To former for utålmodighet møttes i Verksted på Vandrings avslutning i år: Kunstnerens og arrangørens nød kunne fornemmes, og jeg fikk en gylden sjanse til å utdype og bygge på Verkstedets “grunnsetninger” (se www.verkstedpavandring.no):

Verksted på Vandring vil…
… utforske kunstens potensial i kirkelig sammenheng

Alterringen: Teologien er noe. Opplevelsen noe annet: Et gjerde? En støtte? Et rekkverk? En skranke? Gir det mening å bevege seg her?

“Utforske” er et moteord i kunstsøknadenes verden. På sitt beste peker det på en vilje til fordypning. Verkstedet vil fordypning – vi vil ta kunstens faglighet på alvor. På verkstedet skal man aldri måtte skamme seg over å være skolert kunstner – vi vil feire denne ressursen for åpne dører, og eventuelle anklager om elitisme lar vi seile forbi i trygg forvissning om at profesjonalitet kun er et spørsmål om profesjon – ikke om hierarki. At mennesker som kan noe får møtes og utvikles er et gode for alle.

Men hva med å REALISERE mer av kunstens potensial? Vi gjør det også! I verkstedets første 3 utprøvende år har 3 ferdige forestillinger blitt vist – en av dem laget spesielt for anledningen, en stedsspesifikk lydinstallasjon har blit laget og presentert, to “work-in-progress” er delt, ett bildeforedrag og en eksperimentell gudstjeneste. Alt dette har vært tilgjengelig for det allmenne publikum.
Hva slags produksjoner og ideer som indirekte kommer ut av verkstedene kan vi spørre etter om 5-10 år. Jeg er overbevist om resultater.

… gi deltakerne erfaringer med kunstnerisk praksis og prosess
Alle deltakere skal få kjenne på egen kropp hva kunstnerisk prosess kan innebære. Dette er et spennende punkt, og noe som har gitt stor motstand for enkeltpersoner i verkstedets sammenheng. Det er ikke lett å beskrive i forhåndsinformasjonen hva dette i praksis betyr – for dem som mangler erfaring med skapende arbeid. Vi inviterer likevel til praksis. Vi ber om mot og sjenerøsitet – og mener vi gir av det samme.

For å utdype denne tar jeg en sving om rådgiver Holmes elegante karrikatur i sin slutthilsen til Verkstedet 2011: Han beskrev Den Norske Kirke som en struktur som tror at den har god tid. Tid til å arrangere seminarer og konferanser hvis eneste mål er INSPIRASJON. Han advarte videre: Med den ressursknappheten som kommer i og med skillet mellom kirke og stat, vil vi ikke lenger ha råd til denne luksusen. For kunstnere er svaret dette: Vi har ikke tid til å bare høre vakre ORD om kunstens betydning og kraft – vi vil ha hjelp til å praktisere – også på egne premisser. Og når jakten på inspirasjon og faglig føde er så praktisk som den er i verkstedet, så handler det om kjernen i den skapende virksomheten – ikke luksus. Luksus for en kunstner er å ha noen som kan bistå med finansiering og produksjonsteknikk (sjelden luksus for de fleste av oss). Praksisen er tidkrevende – men helt nødvendig om vi skal ha noe som helst ambisjon om kvalitet, originalitet og samtidsrelevans.

… gi rom for inspirasjon, refleksjon, praktiske erfaringer og samtale

Verksted på Vandring - Valestrand 2011. På sokkelesten i en helt virkelig kirke.

Dette kan synes som en litt mer vid og inkluderende versjon av punktet over, men ordet “refleksjon” skjuler ambisjonen om å være i spiss på også teoretisk fagkompetanse – særlig omkring teologi relatert til kunst – og spesielt til det som heter “performativitet”. Blant årets deltakere var det f.eks. doktorgradsforfattere på kirkearkitektur og på liturgi og performativitet. Subjektive stemmer blir alltid viktig i arbeid med så mange eksistensielle berøringspunkt, men målet er å integrere de private ytringene og la dem møte de relevante fagene som settes i spill. Innleder og nestor på feltet Erik Hillestad kommenterte i år at “jeg har vært på mange slike seminarer, men dette har et spesielt høyt nivå”.

… være møtested for kunstnere med kirkeinteresse og kirkefolk med kunstinteresse
“Interesse” er et svakt ord i denne sammenhengen. Erfaringene så langt er at verkstedet samler mennesker som gløder. Dessuten er oppdelingen mellom “kirkefolk” og “kunstnere” en konstruksjon som kun har med yrkesroller å gjøre – ikke identitet. Der er selvfølgelig kunstnere ansatt i kirka og kirkefolk som er kunstnere. Vi arbeider uansett på eksistensiell grunn, og vi arbeider i dialog (= reelle ulikheter som settes i spill) Verkstedet insisterer på at erkjent og erfart forskjellighet gir utvikling.

Har jeg med alle disse ordene kommet noe nærmere hva vi vil? Hva som er vandringens retning?

Verksted på Vandring arbeider for høynet kvalitet og større mangfold og relevans i kirkelig kunstproduksjon og formidling. Dette krever tverrfaglighet, praksis, risikovilje og lekenhet.
Amen.

Tar bladet fra munnen

Jeg har ei stund tenkt på en sak med tittelen “det omvendte seksuelle overgrepet”, men har nølt. I bloggen min er det kirka som kunst-arena det skal handle om – jeg hadde ikke tenkt til å gjøre dette til en arena for frustrasjon over feilgrep fra deler av det kristelige landskapet som ikke har med kunst å gjøre.
Men så leste jeg denne saken i avisa Vårt Land:
http://www.vl.no/helg/article142545.zrm

Sånn ser det ut: Fikenbladet

Saken handler om å være skilt og kristen – forsåvidt en situasjon jeg lett kan speile meg i. Men den beskriver også bakteppet av kristelig sex-sludder som, for mange flere enn dem vi snakker høyt om, fører til ødelagte relasjoner på ulikt vis. Faktisk er det ikke irrelevant for meg som kunstner heller: Det handler om det grunneleggende kristelige sviket mot kroppen. Et svik jeg for min del måtte danse meg ut av. Og slikt ble det kirkelig dansekunst av.

Men altså, for de engstelige: Jeg skal ikke avsløre overgrep på den måten vi vanligvis snakker om overgrep. Min kristne bakgrunn har ikke egentlig hatt episoder av feilplassert sex. Overgrepet jeg har opplevd er Det Store Fraværets overgrep. Den kjønnsløse kristelighet. En kjølig intellektuell trosverden som henviste spillet mellom kjønnene til en farlig risikosone der særlig vi jentene ble krympet og engsteliggjorte. Vårt Land-innskriveren beskriver “stol-leken” der jenter måtte kappes om de få “trosmessig godkjente” gutta i et spill der det er en krevende kunst å være passelig fristende og passelig kysk. Og målet var naturligvis ikke å får “napp” – eller å oppleve den søte leken det kan være å ikke helt vite… Målet var en livsledsager. I hellighet og ære, helst.

Det er klart at 16-17 åringer som i hormonsuset skal både frelse verden og finne seg Den Rette, blir belemra med et alvor som kan være vanskelig å riste av seg igjen. Faktisk måtte noen av oss jobbe så hardt for å bli kvitt dette tunge alvoret, at det ble nødvendig å ta valg med tildels ugreie konsekvenser. Dessuten er det engang slik at biologien krever sitt ettersom kjønnsmodne år går sin gang uten at det blir noe lettere å finne seg en partner i hellighet og ære. Innskriveren i Vårt Land måtte bryte ut av et “kristent” ekteskap. Det er ikke min historie. Jeg skal heller ikke ta historien om mitt brutte ekteskap her, men heller fortelle om det sluket av fravær som lå i randsonen av den kristne ungdomsstida mi. Jeg kan fortelle hvor rasende jeg følte meg (uten å klare å sette navn på det) da fomlete eldre herrer skulle forklare oss hvorfor det var så viktig å vente. Jeg slapp så vidt unna den uhyrlige “verdt å vente på”-kampanjen, men jeg ville kanskje ha signert i sin tid, selv om jeg som voksen knapt kan finne ett eneste godt argument for at det er god livsveiledning for unge kristne å si at kun gifte mennesker har rett til et sex-liv. Tvert i mot har jeg konkludert at det ofte er direkte skadelig med dette vanvittige presset på at kristne skal leve i utakt med sin tid, sine venner og potensielle partnere. “I verden, men ikke av verden”, heter det. Men ute av kroppen??

Det gir heller ingen mening å snakke om grensesetting og alvoret i overgrep og krenkelser dersom det er et ingenmannsland det skal settes grenser rundt. Min oppvekst i kristen sammenheng var slik at det knapt fantes noen seksualitet å snakke om. Jeg husker sjokket da jeg traff på en som var (angivelig?!) kristen og likevel sa høyt at hun var glad for all seksuell erfaring hun kunne skaffe seg før det var tid for ekteskap. Nå, i moden, men ennå ung alder – med et havarert ekteskap bak meg – kunne jeg ønske det var mine ledere og ikke rebellen som formidlet dette synet til meg som ung: Lytt til appetitten din! Lær deg å nyte! Lær deg å leke! Lær deg å våge! Gå inn i leken – så du også lærer hva du må gjøre når du trenger å stoppe leken.

Magasinet Strek hadde ei tid tilbake et nummer om kyskhet som jeg lurte på om jeg ville orke å lese i. Jeg ble heldigvis letta av at det her fantes skribenter som maktet å ta virkeligheten med i møtet med tabutemaet. For eksempel Ylva Eggehorn: Hun skrev blant annet om hvilket overgrep det kan være å preke avholdenhet til den som ikke får sine grunnleggende behov dekket. Om at det kan sammenlignes med å beskylde den fattige for grådighet eller den sultne for fråtseri. Det nytter ikke å snakke om det ødeleggende i grådighet eller seksuelt destruktiv adferd uten å anerkjenne det naturlige i å være sulten fordi noe viktig faktisk mangler. Og er bibelsk hor det samme som hor i 2011? Har jeg, med alt jeg har hørt av kristenprat, noen gang hørt noen si noe troverdig om dette ordet?
Fråtseri og grenseløshet kan være like skadelig innen det seksuelle som i alle andre felt, men kristne kan ikke delta i seriøse samtaler om overgrep så lenge det motsatte overgrepet stadig foregår: At unge læres opp til å frykte sin egen lyst. At kristne som snakker høyt om sex må snakke som om ”kristen sex” kun er ekteskapelig sex. Jeg kjente en slags sorg da jeg, som lederfigur for kristne 19-20-åringer måtte melde pass under temadag om sex og samliv fordi jeg visste at jeg ikke kunne stille meg lojal til skolens arkaiske holdning. Jeg ville helst vært der – ikke minst for jentene som stadig oppdras til å være voktere og ikke nytere, samtidig som gutta finner sine pragmatiske løsninger på dilemmaet (man kan for eksempel godt være konservativ og seksuelt aktiv utafor ekteskap så lenge en ikke penetrerer, eller hva??). Dobbeltmoralen her er så voldsom at dersom alle unge voksne i kristent arbeid skulle være dønn lojale og konsekvente, så ville kristennorge blitt tappet for enorme lederkrefter.

Jeg vil gjerne respektere trossøsken som velger den tradisjonelle veien. Har man den flaks at en finner en god partner som tenker likt, kan det kanskje være sunt og fint også. Men jeg vil aldri som voksen finne meg i at den sex jeg måtte nyte utafor “de riktige” rammene har status som særsynd. Jeg ”faller” ikke. Synde gjør jeg eller min partner når vi er til skade for hverandre eller andre – enten det nå er innafor eller utafor ekteskap.

Sånn. Nå er det sagt.

Og det der med å “ta bladet fra munnen” – det var vel ikke munnen det handlet om, det der med fikenbladet, var det vel?

Jeg’et, vi’et og de sterke følelsene

Det er 7. august. Så kort tid siden 22. juli at det nasjonale sjokket fortsatt kleber seg til nesten alle offentlige eller semi-offentlige utsagn. Så lenge siden at den emosjonelle rusfølelsen har lagt seg. Jeg skammer meg over å innrømme det, men tror ikke jeg er aleine: Jeg savner rusen.

Jeg har vært redd. Jeg har grått. Jeg har ønsket straff og kjent forakt. Så blitt stolt, rørt – dypt, dypt beveget. Alt dette uten at noen av mine egne har mistet noe mer enn et kontor. Den rake ryggen som steg ut av dramaet kommer av en bestemt ting: Opplevelsen av å høre sammen. Helt brått ga det dyp mening å tilhøre Norge, tilhøre kirka – ja, alle mine tilhørigheter sto plutselig klart fram, og jeg ville være der: hos venner, i naturen, i kirkerommet, høre stemmene til familiemedlemmer, hvile blikket på rosehav og ødelagte fasaser. Kjenne på alle båndene som holder meg til livet. Dette vi kaller kjærlighet. Klart det gir en rus.

Klart noen vil føle seg utafor.

Noe av det som gjorde meg stolt, var at mange som kunne spekulert i bruken av ordet “vi”, lot være å gjøre det. Jeg fant ingen “manipulasjon til kristelighet” i Biskop Byfugliens ord. Som hun sa: Vi er som kirke trent i å møte ulikt-troende mennesker i sorg. Likevel: Noen vil alltid, alltid føle seg utafor når store eller små fellesskap ruses av store følelser og vakre ord. Noen holder seg utafor så gjennomført og sykelig at de blir drapsmenn. Det skal mye til, naturligvis: Ødelagt eller manglende empati, stormannsgalskap, isolasjon, nye markedsføringskanaler og ekstrem ideologi er en cocktail som heldigvis sjelden får utvikle seg til eksplosjon, men det skjer altså.
Det skjer kanskje særlig nå fordi denne avsondringen fra alt virkelig fellesskap kan kompenseres ved virtuelt kamraderi.

Svaret på utfordringen er ikke å unngå alt rusende, storslagent fellesskap. Vi veit veldig godt i disse dager hvor viktig det er. Men når hverdager kommer tilbake må ledere for miljøer som er avhengig av denne rusen, fortsatt øve seg i maktmedvit. Vi snakker om sterke krefter.

To reaksjoner kan melde seg når den kollektive ånden er sterk:
Frihetstrang – et kraftig behov for å melde seg ut, heve seg over, legge seg under, finne på noe annet (og gjerne noe destruktivt).
Eller det motsatte: En drøm om å kunne legge seg selv og alt trivielt til side, for å synke inn i et altoppslukende “vi” der mange vanskelige valg blir tatt for deg.
Ungdommer baler ofte særlig med disse fristelsene fordi det voksne jeg’et er så skjørt og nytt. Ikke minst gjelder det alle som engasjerer seg i religiøse eller politiske bevegelser som lever av en sterk kollektiv ånd.

Jeg har en egen historie i dette landskapet – jeg lot meg forføre som tenåring. Jeg lot meg forføre til å tolke min livsopplevelse etter en stiv, snever og kjølig kristendoms forskrifter, og bruker nå voksne år på å sortere skitt og kanel. Strevsomt arbeid. Et arbeid som gjør det vanskelig å hvile i kristne fellesskap der jeg fornemmer at lederne ikke har tilstrekkelig maktmedvit – altså forståelse av hvor sterke mekanismer som settes i sving når ideologisk basert fellesskap dannes og pleies. Jeg reagerer med ryggmargsrefleks på språkbruk og handlinger som lager et trangt og definert “vi”. “Nå har vi det bra dere!” er en setning som i all sin tilforlatelighet kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.
Derfor kan jeg også på mitt vis forstå dem som tyr til ekstremisme – når konsensusen rundt blir for klam. De aller aller fleste protestantene blir stillferdig selvdestruktive. Jeg får lyst til å omfavne disse, nå som så mye oppmerksomhet går til ekshibisjonistiske og samfunnsfarlige ekstremister.

Jeg har ikke funnet andre løsninger i eget liv enn at de to reaksjonene jeg beskriver i møte med store vi-følelser – protest og hengivelse – de er begge sterke hos meg, og jeg må leve med og omfavne dem begge. Jeg ser ingen annen vei enn å si jatakk, begge deler: jeg-følelsen må dyrkes sammen med vi-følelsen.

Dessuten: Siden 22. juli har jeg blitt sterkt overbevist om at sammen-opplevelsen er det som holder mennesket oppreist og beskyttet fra ødeleggelse. Når de store, kollektive – potensielt forførende og manipulerende – massebevegelsene er over, ja, da er vi igjen overlatt til det basale: du og jeg. Foreldre og barn. Venner, partnere, naboer, kolleger. Og for oss som tilhører et trosunivers: Skaperen og jeg. Jesus og jeg. Profeten og jeg. Mine veiledere og jeg. Alle disse som vi enten helt automatisk og naturlig eller bevisst gir vår tillit og hengivelse.

Uten umistelige relasjoner er vi ikke bare sårbare. Vi blir farlige.

Oppvarming til en mulig jubileumsfeiring

En av fordelene med sosiale medier og blogging, er at det går an å offentliggjøre nokså personlige ting. Jeg har ikke tenkt til å slå på noen stortromme at jeg snart har danset i 25 år. Det er min egen fest at det er et kvart århundre siden jeg første gang troppet opp på Liv Steens ballettskole på Kolbotn. Men jeg hvisker det her: Feiringa varmer opp fra i kveld: Dørene er åpne til dans i Fredrikstad Domkirke.

En begynnelse på en ny grunnpuls i et kunstnerskap?

En Jam-session? Er det en forestilling? En slags treningsøkt? Ja.
Dansekunstnerens trening er tradisjonelt kollektiv. Jeg er drillet i tradisjonen for at det skal trenes i gruppe – helst daglig. Den dårlige samvittigheten over å ikke gjøre dette har ridd meg siden jeg temmelig utslitt og nedbrutt gikk ut fra Kunsthøgskolen i Oslo – avd Statens balletthøgskole i 1999. Siden da har jeg gjennom alt arbeid for livets opphold og sinnets klokskap hele tiden søkt og lurt på hvordan nettopp jeg skal kunne finne en dansepraksis som er bærekraftig over tid. Forsøkene og ambisjonene har vært mange, som regel brutt mot hverdagens krav og egne tilbøyeligheter til å prioritere det som virker mer “nyttig” og “fornuftig” enn rett og slett å jevnlig ta vare på egen kropp og uttrykksevne.

For det er jo egoistisk, ikkesant? Å erklære det for viktig at nettopp jeg er istand til å uttrykke meg kunstnerisk. Å ikke engang bake trangen inn i profesjonelt produserte kunst”verk” med salgspotensiale og nytteverdi for et eller annet segment av folket. Å prioritere min egen dans. Den ubetalte. Den nødvendige. Det improviserte og dialogiske grunnfjellet i mitt kunstnerskap.

Derfor har jeg lagt en ny plan. Nok en gang er det ingen garanti for å lykkes. Nok en gang er det uklart hva det er å skulle “lykkes”. Planen er denne: I dette året – 25 år etter mitt skjebnebestemmende møte med dans – vil jeg etablere en månedlig puls av å danse for åpne dører. Ikke for “publikum”, men for åpne dører. Visst håper jeg at flere vil finne veien gjennom dørene. Det er heller ikke tilfeldig hva slags dører vi snakker om: Kirkedører i Fredrikstad sentrum åpnes ikveld – og forhåpentlig mange kvelder framover. Ingen skal føle seg forpliktet til å bli i den hele timen det varer. Ingen skal betale. Vær så snill – ingen høflig applaus. Jeg ber om den gaven det er å ha noen å gi noe til. Jeg ønsker å dele tid, bevegelse og rom. Kirka sørger for forankring i historie, fortellinger, ritualer og symbolikk. Jeg sørger for at dørene er åpne, og at kunstutøvelse skjer. Der og da. Aldri det samme.

Jeg vil invitere andre kunstnere med meg – denne søndagen er det komponist og musiker Isak Anderssen som deler av sitt oppkomme av underfundig, vakker og leken lyd.

At det er en gudstjeneste er for meg utvilsomt. Kunstnere i arbeid i guds hus er guds tjeneste. Visste du at ordet liturgi betyr noe sånt som “folk i arbeid”? Men i denne gudstjenesten er verken kunstnere eller besøkende forpliktet til å tro. Aksept for at rommet er fundert i helt bestemte fortellinger om Jesus er nok. Undringen over at disse husene fortsatt står. At vi fortsatt bruker dem. Og søndagens tekst vil være tilgjengelig for dem som ønsker noen ord som selskap inn i det ordløse.

Jeg ble glad da jeg så at denne søndagens tekst er en av mine gamle favoritter – en ufattelig storslagen, kroppslig engasjerende bønn – forfattet av den alltid glødende Paulus i Efeserbrevet:

Derfor bøyer jeg mine knær for Far, han som har gitt navn til alt som kalles far i himmel og på jord.
Må han som er så rik på herlighet, gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd.
Må Kristus ved troen bo i deres hjerter og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet.
Må dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap.
Må dere bli fylt av hele Guds fylde!
Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår, ham være ære i kirken og i Kristus Jesus gjennom alle slekter og evigheter!
Amen.

Jeg har ikke tenkt til å “tolke” denne tenksten. Men som dansende i kirka, danser jeg sammen med denne og sammen med avleiringene av mange andre tekster og handlinger.
Kan jeg drive med slikt en søndag hver måned framover? Jeg har tenkt til å finne det ut.

Varmt velkommen!

avveininger

ei bok
tjue uleste aviser

lytte til musikk
vaske til musikk

ringe en venn
vake på facebook

dvele ved én tanke
dele mange tanker

snakke med meg sjøl
slå på p2

begeistres
legge planer

sørge
forklare

lengte etter å skrive
skrive

Kaffe-ABC

A vhengig. Inneværende fastetid har avslørt hvor mye hodepine jeg får av å kutte kaffe-forbruket. Auda. I de fromme tenårene mine lærte jeg at å være avhengig av noe annet enn Jesus sannsynligvis er galt. Når det gjelder kaffe ønsker jeg ikke å tøyle avhengigheten mer enn at jeg vil være istand til å hoppe over 2-3 dårlige kopper for heller å nyyyte en god en. Jeg er tross alt avhengig av å pusse tennene om kvelden også, og det er ikke videre syndig, er det vel?

B ønner. Mmh – den deilige følelsen av å se og lukte de hele bønnene før de støyer seg gjennom kverna…

C ortado!

D årlig kaffe. Livet er for kort. Magen blir for sur. Kan bare unnskyldes med særdeles godt selskap eller noe søtt til….

E spresso. En klassemarkør: Drikker du espressokaffe er du noenlunde oppegående og oppdatert, eventuelt er du en skikkelig kulturelitistisk jålebukk. Drikker du…

…F ilterkaffe er du akterutseilt. Eller bare avslappa.

G ourmetkaffe. Han der Wendelboe er ikke så dum….

H yttekultur. Det er med norsk kaffekultur som det er med hyttekulturen: Her viser vi oss på vårt mest ujålete og jordnære (kokekaffe på bål!) og/eller vårt mest fisefine (hvor mye penger bruker jeg egentlig på ekstra god kaffe – trolig mer en jeg bruker på Kirkens Nødhjelp, ja…) – uansett fyller kaffen (nordmenn drikker i snitt ca 4 kopper pr dag!) og hyttekulturen godt opp i den norske folkesjela.

I ngen dag uten. Sånn har det blitt. Avhengigheten kom omtrent samtidig med erkjennelsen av at jeg nå veit og kjenner hva “forsørgeransvar” og “tilbakebetaling av studielån” betyr. Voksen nå.

J esus (skriver jeg for at ikke fromme tenårings-marg skal beskylde meg for å ha glemt det viktigste – dessuten benytter jeg sjansen til å reklamere for mitt eget blogginnlegg fra fasten ifjor “Drikker Jesus kaffelatte?”)

K – ja, hva tror du?

L aktose. Drikker ikke så mye melk, jeg. Nåja, bortsett fra all…

…M elkekaffen, da. Melkeskum er fint – man kan få hjertetegninger i det, og det passer bra til å drysse brunt sukker på.
N øysomhet og nytelse bør være mulig å kombinere, men helt lett er det ikke….

O ppkvikker. Visste du at kaffen spiller en rolle i balletthistorien? Kaffe og te i selskapslivet bidro til at trinnene kunne bli langt mer avanserte enn de kunne være så lenge alkoholen rådde grunnen aleine….

P appkrus. Fyttigrisen så mye søppel vil produserer, vi avhengige! Husk egen termokopp!

Q ualitet – alltid fint. Heller mindre og bra enn masse og dårlig.

R ettferdig handlet bør den være. Max Havelar, Fair Trade – og noen av kvalitetsimportørene påstår at de er opptatt av disse tingene også utenom sertifiseringsordningene.

S toppe opp. Røykerne gjør en smart ting: De tar seg småpauser oftere. Kaffe kan bidra med noe lignende – det er vanskelig å stoppe opp uten et påskudd…

“T a en kaffe” har ikke nødvendigvis noe med kaffe å gjøre. Du kan godt drikke te eller smudi for meg, poenget er å treffes (på en passelig kortvarig og urban måte)

U økonomisk. Javisst. Det hadde vært billigere (og sunnere) å nyte medbragt vann. Men hallo…?

V erden bindes sammen av kaffe: Eksport, import – Starbucks – Venner også (se forøvrig punktet “T a en kaffe”)

W endelboe (se G ourmet)

X -generasjonen – var det de (vi?) som innførte kaffebarene?

Y ndlingsdrikk? Tja.. Brenneriets Cortado til hverdags, Wendelboes til fest?

Z (det er nå dette med alfabetet føles litt anstrengt og fjollete….)

Æ rlig talt, er det ikke nok kaffeprat nå!?!

Ø kologisk – måtte det bli mer, bedre og billigere økokaffe!

Å h (beskrivelse av følelsen dypt inni da jeg idag fikk dagens første kopp kl 16 (!) – og det var en riktig god dobbel latte)

Vrengt faste

Mars er en absurd måned: Om morgenen vakler jeg frossen ut på glattisen med ull-klær jeg nesten ikke orker å ta i lenger. Om ettermiddagen er jeg småsvett og myser mot sola mens pollen kiler i nesa og lyden av sildrende vann kan få meg til å synge. Dessuten er jeg inne i fasteperioden. Årets faste har etter sin første uke fått meg til å spise MER enn på lenge.

Asket?

Så tenkte jeg på hvordan det å søke mot mindre brått kan bli til mer – og dette kan dra med seg alskens assosiasjoner: En assosiasjon gikk til bilder av Buddha – han som gjennomgikk både utmagrende askese og en luksuriøs fetekur for å lande i “den gyldne middelvei” – ubundet av tilstivnede og ekstreme prosjekter. Men når jeg “gugler” etter bilder av Buddha, finnes det mye rart, men ikke noe bilde av den magre. Hva slags appell har vel det? Vi liker bedre den feite, glade – men er det interessant med statuer av en feit og glad guru uten informasjonen om den reduksjonen han også søkte? Avsondrethet og ikke-begjær er ikke spesielt sexy. Den nonnen vi helst ser på film er Whoopie i “Sister act” som bryter med reduksjonen som ligger i et kloster-kall. Rausheten hennes er ikke fullt så interessant uten nonne-kostymet. For virkelig å ta et råferskt eksempel fra populærkulturen: Se på Natalie Portman i “Black Swan”: Hennes selvreduksjon har thillerens karakter, og når denne kontrasteres med eksess i rus og sex har vi ingredienser som alltid funker – med ballettmytene som scene. Dessverre noenlunde realistisk framstilt. Ballettens verden er overdådighet og reduksjon i en forening som rett og slett ikke vil gå av moten.

Jeg står nå på hue i et prosjekt med norsk dansehistorie som tema. Her møtes mange tanker og idealer om hva dans kan og skal være, og følelsene er ofte sterke når kunstnerne selv skal sette ord på hva vi skal kreve av dansekunst for at den skal kalles god. Informantene jeg snakker med kommer også med sine fortellinger om hva slags dansearbeid som har satt dem på sporet av sitt eget uttrykk.
Jeg har også en slik fortelling. Den går på sett og vis fra mindre til mer: Min store danseriske aha-opplevelse under utdanning kom da jeg møtte improvisasjonsarbeid basert på Merce Cunninghams metoder. Denne dansens revolusjonære “Picasso” strippet dansen for det meste av avhengighetsforhold: til teater, til fortelling, til følelse, til musikk etc. Dans er dans. Kropp, tid, rom. Redusert til presis bevegelsesvitenskap. Redusert til sine minste bestanddeler. Cunningham-arbeidet ble introdusert til meg av en pedagog som utstråler en sterk kombinasjon av glede og seriøsitet over å arbeide med bevegelse og komposisjon: Anne Grete Eriksen. Dette var lek på rammeste alvor og fikk meg til å se dans på en ny måte – og det fikk meg til å ta ansvar for mine bevegelser i rommet på en ny måte. Satt på dette innleggets formel: Reduksjon og raushet i skjønn forening.

Ved å gjøre dansen tilsynelatende til “mindre” ble den til “mer”. Dette er analysens gave. Analyse er å redusere. Jeg trenger ikke lete lenge etter dansere eller andre kunstnere som er skeptiske til analyse fordi den innebærer å “bli satt i bås”. Men analysen gir tilbake i form av et stadig rikere mangfold av “båser”, og den analytiske kunstneren gir seg selv mye bedre sjanser til å bryte båser for å finne nye veier, ettersom en faktisk er i stand til å identifisere hva den første båsen var preget av(!) Etter å ha blitt kjent med Cunninghams revolusjon sammen med andre analysegrep fra dansens tradisjon, var nye stier ryddet i min løpebane. Det var da dansen ble redusert til et ganske asketisk uttrykk at det åpnet seg veier for meg til å skille mellom viktig og uviktig i min dans. Smått om senn har det dukket opp en raushet som er mer min egen framfor å kopiere andres raushet. Når sant skal sies er Cunninghams egne arbeider ofte slående usexy. På sitt beste er det nydelig poesi, men raushet kan det ikke akkurat kalles, det han drev med. Når jeg ser scenekunst i dag, ser jeg ikke etter et ideal i dette strippede uttrykket – slett ikke – men jeg ser ingenting uten å ha en slik reduksjon som forståelsesnøkkel.

Hva hadde dette men min faste-fulle mage å gjøre? Litt pinlig om jeg skulle si at min faste-tid er et analyse-prosjekt og ikke en praksis, men sannheten er at disse tingene henger sammen. Den reduksjonen i kaffe&kake-forbruk jeg lovte meg sjøl er etterlevd i beskjeden grad, men jeg har til gjengjeld kosta på meg noen sunne, solide måltider. Jeg holder ikke fastetid for å redusere, men for å øve meg i å skille viktig og uviktig. Mindre og mer er nydelige følgesvenner. Reduksjon og raushet likeså.

Og de små, trippende trinnene jeg urytmisk forserer isen med, skal snart erstattes av raus, rytmisk gange på tørr og varm asfalt.

Feit tirsdag

Jepp. Nå kommer’n: Fasten.
I dag har jeg et mikro-karneval for meg sjøl.

Radio. Avis. Mat. Pc. Danse litt. Rydde litt. Løse kryssord. Samtidig som mac’en gjør hjemmelekser for en jobb som er i ferd med å vokse meg over hodet. “…fråtser i mat og multitasking” rapporterer jeg på fjesboka. I mitt liv var det slik at faste ble faste når det brått fantes kanaler til å gjøre den “performativ”. Herved blogger jeg.

En frekkas kommenterte på samme fjesboka: “Jeg liker dere som avstår fra luksusvarer og skriver om det på Facebook”. Hvor bitende ironisk var den ment, egentlig? Hmf. Visst er min faste en parodi på virkelig askese. Men jeg tror heller ikke på askese. Jeg tror på kommunikasjon.

Og: Jeg erkjenner at jeg liker å holdes fast. Jeg liker å kjenne at det finnes en hinne mellom meg og resten av verden. Eller kanskje må jeg si “skjerm” mellom meg og verden – når blogg og fjesbok er tema. Jeg liker å kjenne på de ulike kontaktflatene jeg har til rådighet. Jeg ser til gjengjeld ikke så mye i speil. Etter jeg var ferdig med min speilfikserte utdanning, der jeg hver morgen forsøkte å finne plass i den speilfrie sonen til dagens første danseklasse, bruker jeg nå minst mulig tid foran speilet om morgenen. Slik tar jeg det med rak rygg når en ærlig sjel kan utbryte “du ser trøtt ut idag”. Javisst. Jeg er ikke i verden for å ta meg ut. Jeg er i verden for å være i verden.

Hva hadde dette med faste å gjøre? Vel. Jeg ser for meg sirkler utenfor sirkler utenfor sirkler. En slags modell av et “jeg” der det finnes noe som minner om en kjerne eller et tyngdepunkt i midten og det finne ytre baner og mange imellom. Når jeg nå, denne feite tirsdagen, tenker at jeg i år – i likhet med tidligere – vil gjøre fasten til tid for blogging – kjøttreduksjon, alkokutt, kaffekutt, meditasjon og dans, så er det som om jeg vil aktivere det innerste og ytterste laget. Tyngdepunktet, senteret, skal få pleie, samtidig som jeg vil holde kontakten ut – risse spor av meg og mitt ut der hvor det kan leses og møtes. Jeg vil renske støy ut fra mellomlagene – disse sidene av meg som virrer fra det ene til det andre og ikke er tilstede verken inni eller utapå.
Er dette religiøst? Javisst!

Min livsveiviser lar seg finne der inni – i det stille, i et helt kroppslig tilgjengelig sentrum for tilværelsen. For eksempel i åndedrettet eller i opplevelsen av at føttene har trygg og varm kontakt med bakken. (Her er jeg i overensstemmelse med buddhister og mystikere – og mange dyptpløyende dansere, vil jeg mene). Men veiviseren er også Der Ute. I det jeg våger å melde, det jeg våger og vil være som gir kontaktflater mot andre. I risikoen for å såre og bli såra – i åpenheten mot andres meldinger og behov. I tilknytningen “de andre” – til deg som leser, for eksempel, til de jeg skal se i øya imorra og de andre dagene. Til stemmer i telefonen og alle tastetrykkene som sender meldinger ut og inn av min boble. Alle kontaktflatene. (her er jeg nok mer Jesus-inspirert- lurer forresten på om han ville meddelt seg i sosiale medier om han var her nå for tida? Han SKREV jo ingenting dengang, så vidt vi veit…).

Jeg tror på en slags proporsjonalitet mellom innerst og ytterst, nemlig. At det er en slags forbindelse mellom styrken i bakkekontakten, dybden i åndedrettet – og latteren, varmen og klokskapen ytterst. Når “støyen i mellomlagene” er som størst er både indre stillhet og ytre klarhet borte. Eller mer kroppslig framstilt: Når musklene jobber hardere enn de trenger, forsvinner hendenes, øynenes og føttenes artikulering og tyngden som gir forankring til jorda kjennes ikke – er ute av balanse. Sånn fungerer stress, og årets to lilla perioder (altså advent og faste) griper jeg som sjanser til å stille mitt stress opp mot dypere lengsler og sjekke om det lar seg gjøre å stille kursen.

Faste har fra gammel tid vært å gjøre kroppspraksis av åndelige intensjoner. Den tradisjonen henger jeg meg på. Med ivrige tastetrykk og danseimpro i stua.

2010 in review

The stats helper monkeys at WordPress.com mulled over how this blog did in 2010, and here’s a high level summary of its overall blog health:

The Blog-Health-o-Meter™ reads Fresher than ever.

Crunchy numbers

A Boeing 747-400 passenger jet can hold 416 passengers. This blog was viewed about 1,400 times in 2010. That’s about 3 full 747s.

In 2010, there were 16 new posts, growing the total archive of this blog to 28 posts. There were 17 pictures uploaded, taking up a total of 4mb. That’s about a picture per month.

The busiest day of the year was February 17th with 35 views. The most popular post that day was Fakkel 4: Kunsten å henvende seg – del II.

Where did they come from?

The top referring sites in 2010 were facebook.com, margogbein.no, tenktom.blogspot.com, verkstedpavollen.no, and annelilleboe.blogspot.com.

Some visitors came searching, mostly for maske, påske 2010, margogbein, kaffelatte, and å skape seg.

Attractions in 2010

These are the posts and pages that got the most views in 2010.

1

Fakkel 4: Kunsten å henvende seg – del II February 2010
2 comments

2

Å skape seg May 2010

3

Hus og Heim March 2010
1 comment

4

Om bloggen August 2009

5

Drikker Jesus kaffelatte? February 2010
2 comments